"når det ringer i telefonen..."

pust inn, pust ut.

pust inn, pust ut.

jeg løfter røret og lytter til summetonen. En ren A. visstnok. jeg er desverre ikke født med absolutt gehør.

trykker ned knappene. 09000 ble til 09009. legger på røret og puster inn. og ut. igjen.

det er rart det skal være så enormt skummelt. å ringe kundeservice. er jo ikke akkurat slik at jeg møter evig fordømmelse fordi jeg ikke har betalt telefonregninga mi i tide. jeg er neppe den første, og helt sikkert ikke den siste. og om de er sure og kjefter er det bare å legge på røret.

når jeg ble møtt av "Freeway Flower"  visste jeg det var greit. En bedrift som bruker BigBang som ventemusikk kan da ikke være full av forferdelige mennesker. Likevel puster jeg lettet ut når jeg treffer på et blidt kvinnemenneske med Gudbrandsdalsdialekt i det andre røret.  Og når jeg med skjelvende stemme fikk fortalt ærende mitt og hun like smilende fortalte at; "ja, men det er jo ikke noe problem", ble jeg så glad at jeg nesten la på røret.

Jeg har angst for telefonsamtaler med mennesker jeg ikke kjenner. Jeg liker dårlig å snakke i telefonen generelt, og sånne kundeservicetelefoner er det absolutt verste jeg vet. Men nå er det i boks, regninga er betalt og nå venter jeg bare på at "kan ikke sende"-meldingen skal bli borte fra displayet mitt.

jeg er stolt. av meg selv.

gullspindelvev og nirvana

Hun tripper spent. Ned trappa hun blir så sliten av å gå opp, men som nå farer forbi under henne. Ut i den klare lufta. Våren har kommet. Hun lurer på om hun skulle tatt med seg en ekstra jakke. Endelig er hun ferdig og klar. Bufferen, venninna som skal redde det hele om noe skjærer seg. Fyret for skipene der de sakte, men dog noe usikkert, beveger seg mot hverandre i vårens gater.

Hun står i kø. Forventningsfullt. Betaler for de to ølene og speider. Etter han. Denne noen hun aldri har møtt, men som likevel kjenner henne. Kjenner hennes drømmer. Hennes følelser og hennes redsler. For de er akkurat de samme som hans. Bufferen nikker og smiler. Han kommer nok.

Konserten begynner. Hun har klart å finne seg en plass bak miksebordet med godt utsyn mot scenen. Titter spent rundt seg. Hun ser han fortsatt ikke. De vugger i takt rundt henne, og de som står rett bak har allerede fått mer enn nok å drikke. Av og til svinger de glasset litt i overkant. De edle dråpene balanserer på kanten. Lommene vibrerer spent og han lurer på hvor hun er, om hun ser godt og om han skal komme dit. Til henne. Om de skal se konserten sammen. Det tingler i mellomgulvet.

Hendene deres møtes. Tilfeldig. Han sier han stjeler en klem, noe han ikke hadde behøvd. Han ville fått uansett, hun deler gladelig. De har snakket om dette møtet mange ganger. Om hvilke låter han håper de spiller, og hva de eventuelt skal gjøre om de ikke finner noe de kan snakke om. Om kjemien bare var en innbilning som kun eksisterer på nett.

Han kryper nærmere og lukter på håret hennes. Hun kjenner det, og en varm følelse brer seg nedover ryggraden. Dette er da vel nesten som på film? En av disse klissete slagerne hun alltid har mislikt. Mislikt fordi de umulig kan ha vært sanne. Han er akkurat som hun hadde håpet. Hendene leter etter hverandre. Finner hverandres innside og utforsker. De passer som lunka badevann, grill og øl en varm sommerdag. Det kan umulig finnes noe bedre. Hun og han. Sammen.

De går gatelangs. Vet ikke helt om de skal holde hender eller ikke. Om dette virkelig er sant eller om de vil våkne snart. Han ler av naiviteten hennes, av den barnslige gleden over blomster i grøftekanten. De titter på hverandre og smiler. Han med det litt alvorlig smilet sitt som egentlig bare fyller halve ansiktet. Hun liker det smilet. Virkelig. Han forteller trivia om forskjellige steder de går forbi. Her bor.. her så jeg.. dette er det.. hit må vi… Han deler hele hverdagen sin med henne og hun omfavner den med begge hender. Med sukker og salt på.

De spiser brente pølser og ler av menneskene rundt. Han mener de på benken ved siden av er i overkant drøye. Hun bare smiler. Hun er selvfølgelig enig, men det hadde hun antagelig vært i alt på det tidspunktet. Om han hadde fortalt henne at griser kan fly og at sola den kvelden skulle gå ned i øst, hadde hun vært hjertens enig. Verden kan da umulig bli bedre.

Hemsen er deres, so is the world. De prøver seg fram og smiler flaut til hverandre. De funker. Der som alle andre steder. Hun ligger på armen hans og han forteller om en bok hun må lese. Om en sang hun må høre og en festival de må gå på i sommeren som kommer. Hun hører halvveis etter mens hun beundrer øynene hans. Hun kommenterer dem, og han blir brydd. De store grønne øynene med gullspindelvev. De som ser ut til å romme all verdens mysterier og kunnskap. Verden snurrer når hun kikker inn i dem, og hun svever. Hun vil aldri komme ned. Dette må være det nærmeste hun kan komme nirvana. Nirvana med et annet menneske. Et menneske hun nettopp har møtt, men som hun har kjent for alltid.

De slynger ben, armer. De stopper opp og titter på hverandre av og til. Bare for å sjekke. Sjekke at det er virkelig. At det er de to. De er plutselig 16 år igjen. Nyforelska og nye i gamet.

Han minner henne om noe hun hadde glemt. Noe hun ikke trodde var for henne. Verden smiler og det skulle vært mandag hver dag.

en pent brukt sko? en lampe fra 70-tallet? en samtale?

har vi tid? til en samtale?


jeg gikk gjennom storgata på Lillehammer i går og observerte. Jeg liker det. Titte på folk, drømme meg bort og late som om jeg vet hva alle rundt meg tenker og føler. Jeg bommer helt sikkert stort sett hele tiden, men gøy er det hvertfall.

Surra meg inn på Fretex, slepte meg bort i bokavdelingen og ser at det allerede har vært noen der før meg og plukket ut alle go'-bøkene. Igjen. Men på vei ut går jeg forbi en dame som har satt fra seg to poser med klær ved disken, og forteller mannen som jobber der at hun har rydda i boden. "Jaha", sier mannen. Hun fortsetter videre at hun har vært til behandling i dag fordi hun har gikt. "Jaha", sier mannen igjen, og ler en litt flau latter.

Er det slik at vi er så utsulta på gode samtaler at vi må angripe de vi møter på i sånne situasjoner med våre problemer og tanker? Hva er det som får denne damen til å ville dele noe såpass privat med en person hun aldri har møtt før? Før hun i det hele tatt sier hva hun heter?

Jeg innrømmer det. Jeg har sjeldent skikkelig gode samtaler selv.Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi det sjeldent blir anledning til det. Stort sett omhandler pjattet hva vi har gjort i dag, hva vi skal og når. Å komme forbi det punktet krever noe mer innsats fra undertegnede, og noe mer tid fra de jeg pjatter med. Men jeg savner det. Å vrenge sjela, og få vrengt en sjel tilbake. Le, gråte og forbanne verden.

Jeg skjønner det godt, jeg. At den dama på Fretex har lyst til å fortelle noen at hun har gikt og har vært til behandling. Kanskje ønsker hun seg litt sympati, muligens litt forståelse, eller kanskje vil hun bare at noen skal vite hva hun har brukt dagen sin på. Men jeg tviler på at svaret hun fikk tilbake var tilfredstillende, så jeg skal øve. Jeg skal øve til neste gang jeg treffer på en sånn dame. Da skal jeg ha svaret på alle verdensproblemer, -og litt til.

selvdisiplin

jeg lover herved, høyt og hellig, at jeg ikke skal drikke julebrus før 1.desember.

Psykisk kan du væra sjøl

Hun ler litt for høyt til at jeg tror på henne. Dama i baren. Hun er avslørt for lenge siden. Usikker i sine omgivelser. Kanskje er hun ikke ute så ofte, kanskje er det alderen. Det sies at kvinner blir sikrere på seg selv jo eldre de blir. Jeg tror kanskje hun ville vært uenig i akkurat den påstanden.

Hun kikker forvirret rundt seg. Var det bare hun som lo?Hun tar en stor slurk av vinglasset. Det vil snart hjelpe nå. De små boblene vil snart legge seg som et beskyttende skall rundt følelsene og angsten, og hun vil pakkes inn i den dypt røde dyna. Hun lengter. Endelig fri.

De er fra det samme stedet alle sammen. Ler av de samme håpløse vitsene og dunker hender, hofter og klunker de halvtomme ølglassene mot hverandre. De er her for å høre på en heimbygding. Han er en av dem. Om de faktisk liker han eller ikke, aner jeg ikke. Men jeg kan godt innrømme at jeg har vært på konserter med band fra dalen bare for å være allright. Fordi det hører med. Om det samme gjelder for disse, aner jeg ikke. Men noen av dem har hvertfall gjort et helhjerta forsøk på å pugge tekstene.

Det er lite busseruller ute å går. Et kjærestepar framme ved scena, som for kvelden har kledd seg likt, plasserer et smellkyss på hverandres kinn. De er allerede blanke i øynene der de står i de stripete skjortene og vestene sine. De mangler bare Emil-lua. De er flinke til å kle seg ut disse Hallingene. Jeg ville hatt problemer med å avsløre dem. Enda godt de gjør det selv.

De gauler med. "Psykisk kan du væra sjøl". Jeg er helt enig. Psykiske kan dere jaggu være alle sammen.

Jeg kommer aldri helt på bunnen av ølglasset mitt i kveld. Og jeg trenger det ikke heller. Stemningen er god. Den usikre dama i baren er ferdig med andre vinglasset og vugger i utakt på barkrakken. Homsene framme ved scena hadde luer begge to, og det er nesten ingen kø på jentedoen.

Jeg vant ikke fruktkorga denne gangen heller. Men jeg får tusle hjem innpakket i vinterjakke. Og jeg skal smile og le fornøyd for meg selv. "Psykisk kan du væra sjøl."

oki da, så er jeg vel kanskje litt fjortis likevel..

Jeg får lov til å være en del av deg, og det gjør meg så glad, så stolt. Men nå, når du ikke er her gjør det også savnet mye sterkere. Savnet etter deg. Det prøver febrilsk å fylle din plass. Jeg vil ikke ha det fylt. Jeg vil at det skal være tomt. Jeg vil at det skal være ledig, slik at du kan fylle det når du kommer tilbake. Tilbake til meg.

Du stryker meg over håret. Sier jeg er verdens nydeligste. Det er vakkert. Vi er vakre, her vi sitter på sengekanten som to fjortiser i en chickflick. Det er nesten patetisk hvor klisjefylte vi er.Jeg har hendene i fanget, du fanger den ene og klemmer. Jeg klemmer igjen. Ute blinker en gatelykt. Den gjør seg klar for nattens jobb. Kanskje blinker den i bekreftelse, for å fortelle at den liker det den ser. Vi varmer det harde metallet og lader opp lysstrålene som skal følge folk hjem gjennom natten. De siste strålene av dagens solskinn slikker knærne mine. Men det er helt greit at sola blir borte i kveld, for om det blir kaldt kan du varme meg.

Varme, hender, spenning, trygghet, kjærtegn.

Alt er rødt, rødt med litt blått i. Jeg lærte på skolen at det er lilla, men en så stor klisje er vi heldigvis ikke.

I steinrøysa neri bakken

hvorfor er det så vanskelig å skildre det som betyr aller mest? Kanskje vil jeg beholde det som mitt. Bare mitt. Eller kanskje er det umulig å finne de ordene som yter det rettferdighet. Alt det vakre. Som treffer meg og samler dråper i øyekroken.

Jeg har prøvd mange ganger. Mange, mange ganger å skildre det jeg føler når jeg er glad.

Lykkelig, altoppslukende lykkelig. Av en eller annen grunn er alle de kjipe følelsene lettere å skildre. Ordene blir ikke valgt like kritisk, stemningen sitter før jeg i det hele tatt har begynt. Men så er det nå også slik at jeg er mest kreativ når jeg ikke har det så bra. Jeg har ikke tid når solen skinner, jeg har sommerfugler i magen eller yndlingssangen min blir overraskende spilt på radio. Da er jeg for opptatt med å være glad. Kanskje er jeg igjen innom temaet "å kunne nyte det mens det varer". Jeg er kanskje flinkere til å lagre de vonde følelsene. Eller er det slik at de vonde følelsene er jeg alene med. Og for å få dem ut må jeg skrive. De gode vil jeg helst bevare, ikke miste ved håpløse forsøk på å få dem ned på papiret.

I dag er jeg glad. Jeg har noe jeg gleder meg til, noe jeg grugleder meg til og det er sol.

Jeg fikk frokost på senga, har pløya meg gjennom de siste episodene i sesong 1 av One Tree Hill, og jeg har fått lønn. I kveld skal koret begynne å synge julesanger og jeg kjenner de barnslige sommerfuglene jeg alltid får med tanke på julen lade seg opp i magen min.

Jeg trykker febrilsk save, og nyter. Er det ikke fint når livet er en Alf Prøysen-sang?

I did it my way

Jeg er en streber.

Hver dag streber jeg etter å bli bedre. Ikke etter å bli en annen, eller, who am i kidding, av og til etter det også, men stort sett etter å bli en bedre "meg". Og etter å "være meg selv nok"

Det er ikke hver kveld jeg er like fornøyd når jeg legger meg. Av og til har jeg gjort en dårlig jobb. Noen ganger har jeg ikke forsøkt skikkelig engang. Noen ganger er det rett og slett latskap, andre ganger er det for skremmende å begynne på. Men andre ganger. Andre ganger fortjener jeg medalje. Og champagne, selv om det er oppskrytt.

Jeg vil fylle min egne sko. Bli så bra jeg kan. Utnytte mine talenter og bruke mitt fulle potensiale.
Leve på en slik måte at når jeg har sunget min siste strofe vil jeg kunne klappe meg selv på skuldra og være fornøyd. Fornøyd med meg selv og det jeg har oppnådd.

Og viktigst av alt; ikke angre på det jeg har gått glipp av.

I dag fortjener jeg ingen champagne, men jeg har lagt en cola i kjøleskapet til i morgen. Kanskje kan jeg sprette den da, ta et glass like før jeg skal pusse tenner og plassere hodet på puta.

Frankieboy gjorde det visstnok på sin måte, jeg vil herme. Men er jeg meg selv nok da?

I put some new shoes on, and suddenly everythings right

Jeg vet ikke hvem som har alle svarene, men natten har dem hvertfall ikke. Jeg blåser frostrøyk på oktobernatta, og lurer på når tiden begynte å gå så altfor fort.

Det føles som om det bare er noen få år siden jeg var liten. Da alt var enkelt og fint. Nå er det bare store spørsmål, med enda større svar. Uforstålige og ikke-eksisterende. Noen av spørsmålene har selvfølgelig svar som får magen til å boble av forventning, men de er likefullt skremmende.

Det er ikke mye man vet. Det er ingen forskjell på om man er 4, 17 eller 90. Det vi vet er at vi blir født, og så en gang vil vi komme til å måtte dø. Og mellom der er det bølgedaler. Forhåpentligvis litt fler topper enn store djuv. Selv har jeg kommet fram til at jeg lærer mer av djuvene og bølgedalene, enn av de store toppene. Toppene skal jeg nyte og sette pris på. Alt det andre skal jeg legge i bunken av erfaringer. Og en gang vil jeg sette pris på disse også.

Hvorfor er vi så redde for det som kommer? Er det fordi vi er redde for at vi ikke skal takle det på en bra måte? En måte vi kan leve med og stå for? Eller er det bare det uventede? Vi opplever jo det, hver eneste dag, at vi stort sett klarer å takle det som blir kastet på oss av utfordringer. Vi kan stå rakrygget eller krype ned i et hull og gjemme oss, en ny dag med nye muligheter blir det uansett. Det blir mørkt, og det blir lyst. Det blir kaldt, for så å bli varmt.

Burde vi bli flinkere til å slippe taket og bare leve? I såfall, jeg trenger et kurs. Gjør du? Jeg vet ingenting, kanskje enda mindre.. "Jeg har bare dette lille, trange språket til å bekle min tanke."

skolebenken

Jeg har blitt spurt hva det egentlig er for no fjask jeg sliter med, og siden jeg er fan av opplysning;

# I Norge regner man med mellom 15- 20 000 ME-pasienter, ut fra britiske og amerikanske forskningsrapp. Det finnes ingen norsk oversikt/registerering. ME rammer voksne og barn i alle aldre og begge kjønn, men i voksen alder flest kvinner.

# ME kjennetegnes spesielt ved ekstrem muskeltrøtthet og svikt i kognitive funksjoner ved minimal anstrengelse og aktivitet.

I 70-80 prosent av tilfellene oppstår sykdommen akutt etter en infeksjon, men kan også utløses av vaksiner, miljøgifter, fysiske skader eller oppstå etter operasjoner.

# Symptomene svinger i art og intensitet. Utmattelse (ekstrem energisvikt), influensafølelse, sår hals, problemer med hukommelse,konsentrasjon, hodepine, søvnforstyrrelser, temperaturreguleringsforstyrrelser med nattesvette og lav feber og /eller frysninger,unormal kroppstemperatur, blodtrykks- og hjerterytmeforstyrrelser, overfølsomhet overfor lys, lyd, lukt og berøring, muskel- og leddsmerter samt muskelrykninger og mage/tarm forstyrrelser.

# Det finnes ingen kur eller anerkjent behandling utover å lære seg mestringsteknikker som aktivitetsavpasning og energiøkonomisering.

Symptomer og plager avhenger selvfølgelig fra person til person. Det forskes svinnende lite på M.E i Norge i dag.

Questions? Ask!

Courage

(bildet er stjålet fra www.virrvarr.nett/blogg , dette er forøvrig en nydelig blogg om alt og ingenting. sjekk den ut!)

reklame!

slenger inn et reklameinnlegg for min kjære fars blogg

www.dengamletaler.blogspot.com

for mine lesere kan jeg informere om at pappa legger ut filmsnutter fra da jeg var liten på bloggen sin om dagen.

Le, eller gråt. Det er hvertfall ganske oppklarende..!

a bone, please

Det er lørdag og displayet viser 06.17. Om 1 time og 40 min skal jeg stå opp for å gå på jobb. Jeg er helt utslitt men får ikke sove. Følelsene mine sover ikke. De lager tikkende bomber inni meg, og jeg venter på at de skal eksplodere. En og en, på rekke og rad. Jo før, jo bedre.

Jeg venter på en melding, en bekreftelse. En bekreftelse på at du at du tenker på meg også. Eller, nå hadde jeg egentlig klart meg med et enkelt "god natt". Jeg synes ikke det er å kreve for mye.

Å sende en melding tar 20 sek. Å sende en melding med innebygd tissepause tar 3 min. Å ta en spisepause før du trykker send, 7 min.

Jeg liker ikke meg selv. Nå. Jeg blir nevrotisk og hårsår. Tvilende og sint, og jeg er virkelig ikke sikker på om det er bra for meg. Om dette er bra for meg.

Fint å være travel, men legg sjela de i det i 20 sek og send meg en melding da. Når som helst, og jeg skal svare. :) Jeg er glad i deg, skjønner du!


Throw me a bone, why don't you..

Stop, and smell the roses

Alle gangene vi drikker fin vin og svelger, ikke smaker. Vi kikker, uten å se. Vi kjenner, uten å føle. Vi ser det regner, men glemmer å lukte på alt det friske som kommer etterpå.

Uttalige smarte, reflekterte mennesker har sagt det før meg. "Stop and smell the roses", "(...)little did i know this was life"

Jeg glemmer å merke meg hvor fint jeg har det. Når jeg er sammen med deg, eller når sola kjærtegner ansiktet mitt, en ny sang dukker opp eller verden bare smiler. Jeg glemmer følelsen som sprenger i hele meg når jeg ser deg igjen for første gang på en stund, hvordan den første soft-isen på sommeren smaker og hvordan det lukter når vinterens teppe har lagt seg over alt det råtne, slitne.

Jeg er altfor dårlig til å lagre opp. Samle de gode følelsene og putte dem i en kopp inni meg. Ta dem opp av og til, stryke på dem, for så å pytte dem inn igjen. Spare dem, lenge. Disse øyeblikkene jeg lever for.

Men er det sånn at alle følelser og øyeblikk blir bedre av å spare på dem? Eller er det slik at de aldri kan bli sånn som den første eksplosive introduksjonen? Uansett hvor forsiktig man er når man pakker dem inn. Bærer de på gullpute. Alt blekner. Hva bør man holde fast i? Og hvor hardt?

hmm.. når jeg leser nå ser jeg at alt dette er en eneste stor selvmotsigelse.

Samma det, vel.
Stop, and smell the roses.