I put some new shoes on, and suddenly everythings right

Jeg vet ikke hvem som har alle svarene, men natten har dem hvertfall ikke. Jeg blåser frostrøyk på oktobernatta, og lurer på når tiden begynte å gå så altfor fort.

Det føles som om det bare er noen få år siden jeg var liten. Da alt var enkelt og fint. Nå er det bare store spørsmål, med enda større svar. Uforstålige og ikke-eksisterende. Noen av spørsmålene har selvfølgelig svar som får magen til å boble av forventning, men de er likefullt skremmende.

Det er ikke mye man vet. Det er ingen forskjell på om man er 4, 17 eller 90. Det vi vet er at vi blir født, og så en gang vil vi komme til å måtte dø. Og mellom der er det bølgedaler. Forhåpentligvis litt fler topper enn store djuv. Selv har jeg kommet fram til at jeg lærer mer av djuvene og bølgedalene, enn av de store toppene. Toppene skal jeg nyte og sette pris på. Alt det andre skal jeg legge i bunken av erfaringer. Og en gang vil jeg sette pris på disse også.

Hvorfor er vi så redde for det som kommer? Er det fordi vi er redde for at vi ikke skal takle det på en bra måte? En måte vi kan leve med og stå for? Eller er det bare det uventede? Vi opplever jo det, hver eneste dag, at vi stort sett klarer å takle det som blir kastet på oss av utfordringer. Vi kan stå rakrygget eller krype ned i et hull og gjemme oss, en ny dag med nye muligheter blir det uansett. Det blir mørkt, og det blir lyst. Det blir kaldt, for så å bli varmt.

Burde vi bli flinkere til å slippe taket og bare leve? I såfall, jeg trenger et kurs. Gjør du? Jeg vet ingenting, kanskje enda mindre.. "Jeg har bare dette lille, trange språket til å bekle min tanke."