hvorfor er det så vanskelig å skildre det som betyr aller mest? Kanskje vil jeg beholde det som mitt. Bare mitt. Eller kanskje er det umulig å finne de ordene som yter det rettferdighet. Alt det vakre. Som treffer meg og samler dråper i øyekroken.
Jeg har prøvd mange ganger. Mange, mange ganger å skildre det jeg føler når jeg er glad.
Lykkelig, altoppslukende lykkelig. Av en eller annen grunn er alle de kjipe følelsene lettere å skildre. Ordene blir ikke valgt like kritisk, stemningen sitter før jeg i det hele tatt har begynt. Men så er det nå også slik at jeg er mest kreativ når jeg ikke har det så bra. Jeg har ikke tid når solen skinner, jeg har sommerfugler i magen eller yndlingssangen min blir overraskende spilt på radio. Da er jeg for opptatt med å være glad. Kanskje er jeg igjen innom temaet "å kunne nyte det mens det varer". Jeg er kanskje flinkere til å lagre de vonde følelsene. Eller er det slik at de vonde følelsene er jeg alene med. Og for å få dem ut må jeg skrive. De gode vil jeg helst bevare, ikke miste ved håpløse forsøk på å få dem ned på papiret.
I dag er jeg glad. Jeg har noe jeg gleder meg til, noe jeg grugleder meg til og det er sol.
Jeg fikk frokost på senga, har pløya meg gjennom de siste episodene i sesong 1 av One Tree Hill, og jeg har fått lønn. I kveld skal koret begynne å synge julesanger og jeg kjenner de barnslige sommerfuglene jeg alltid får med tanke på julen lade seg opp i magen min.
Jeg trykker febrilsk save, og nyter. Er det ikke fint når livet er en Alf Prøysen-sang?
2 kommentarer:
Så søt du er, og jeg er så enig; av og til føles livet som en slik sang, og da er detHELT fantastisk godt å leve♥ Jeg kjenner også bare mer og mer de velkjente sommerfuglene over at julen bare er nærmere og nærmere:)
SV: Tusen takk, kjære deg, så snilt sagt:) Jeg setter stor pris på det!
Vakre vakre Silje :) Dette ble jeg glad av å lese. Sommerfugler og gode tanker og livet er en lykkelig sang :) Hurra!
Legg inn en kommentar