har vi tid? til en samtale?
jeg gikk gjennom storgata på Lillehammer i går og observerte. Jeg liker det. Titte på folk, drømme meg bort og late som om jeg vet hva alle rundt meg tenker og føler. Jeg bommer helt sikkert stort sett hele tiden, men gøy er det hvertfall.
Surra meg inn på Fretex, slepte meg bort i bokavdelingen og ser at det allerede har vært noen der før meg og plukket ut alle go'-bøkene. Igjen. Men på vei ut går jeg forbi en dame som har satt fra seg to poser med klær ved disken, og forteller mannen som jobber der at hun har rydda i boden. "Jaha", sier mannen. Hun fortsetter videre at hun har vært til behandling i dag fordi hun har gikt. "Jaha", sier mannen igjen, og ler en litt flau latter.
Er det slik at vi er så utsulta på gode samtaler at vi må angripe de vi møter på i sånne situasjoner med våre problemer og tanker? Hva er det som får denne damen til å ville dele noe såpass privat med en person hun aldri har møtt før? Før hun i det hele tatt sier hva hun heter?
Jeg innrømmer det. Jeg har sjeldent skikkelig gode samtaler selv.Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi det sjeldent blir anledning til det. Stort sett omhandler pjattet hva vi har gjort i dag, hva vi skal og når. Å komme forbi det punktet krever noe mer innsats fra undertegnede, og noe mer tid fra de jeg pjatter med. Men jeg savner det. Å vrenge sjela, og få vrengt en sjel tilbake. Le, gråte og forbanne verden.
Jeg skjønner det godt, jeg. At den dama på Fretex har lyst til å fortelle noen at hun har gikt og har vært til behandling. Kanskje ønsker hun seg litt sympati, muligens litt forståelse, eller kanskje vil hun bare at noen skal vite hva hun har brukt dagen sin på. Men jeg tviler på at svaret hun fikk tilbake var tilfredstillende, så jeg skal øve. Jeg skal øve til neste gang jeg treffer på en sånn dame. Da skal jeg ha svaret på alle verdensproblemer, -og litt til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar