jeg kjenner det fremdeles. den siste klemmen fra deg. den sitter fortsatt igjen på innsiden av meg, selv om jeg kjenner den sakte svinne. sammen med lukten av deg. følelsen av å kjenne deg inntil meg. den varme huden mot min. pusten din inn i øret mitt.
jeg savner. hver dag. hvert minutt. hvert sekund.
jeg er naiv og gir antagelig altfor lett bort hjertet mitt. problemet er at jeg må jobbe så fryktelig med å få det tilbake noen ganger. jeg har lagt igjen store biter av det i alle jeg har vært glad i, alle jeg har elsket, men klarer ikke å kreve dem tilbake. disse bitene jeg skulle ønske jeg kunne gi deg. du fortjener dem nemlig. jeg er imidlertid redd de er borte for alltid. jeg skulle møtt deg først.
alle følelsene surrer rundt i kroppen min som plastposen i American Beauty. den ligger stille i et par sekunder før den igjen leker i vindens utpust og innpust. jeg kan ikke analysere alle. vet heller ikke hva alle betyr. men jeg vet at jeg vil ha deg. at du skal være min. at du skal stryke meg over håret igjen.
helst nå.
-Alison
fredag 6. november 2009
tid for mannen med hvit frakk, igjen..
den har sneket seg fram igjen. denne jævla angsten.
jeg skal til legen i morra, og er igjen livredd for at han ikke skal tro på meg. at han ikke skal skjønne at jeg fortsatt er syk. at det ikke har skjedd noe mirakel siden sist. på mange måter har jeg faktisk blitt verre, selv om jeg synes jeg takler det bedre nå enn jeg gjorde før. uansett må han stole på meg. stole på at det jeg forteller han ikke kommer fra "late-Silje" men fra "syke-Silje". hadde han enda visst hvor mye makt han har..
denne mannen i hvit legefrakk bestemmer i bunn og grunn fremtiden min. hvordan jeg skal leve framover. hvordan jeg skal takle dette. det å ha en diagnose som hver dag blir møtt med skepsis. det er helt utrolig at det kan være sånn, med tanke på hvor mange mennesker her i verden som kjemper mot akkurat dette. M.E. mot smertene, mot følelsen av tomhet, mot hjelpesløsheten, mot å gi opp.
han sier selv han ikke har peiling, og det er i grunnen helt greit. jeg har ikke det jeg heller. det at han ikke har peiling er vel bedre enn at han ikke tror.
wish me luck
jeg skal til legen i morra, og er igjen livredd for at han ikke skal tro på meg. at han ikke skal skjønne at jeg fortsatt er syk. at det ikke har skjedd noe mirakel siden sist. på mange måter har jeg faktisk blitt verre, selv om jeg synes jeg takler det bedre nå enn jeg gjorde før. uansett må han stole på meg. stole på at det jeg forteller han ikke kommer fra "late-Silje" men fra "syke-Silje". hadde han enda visst hvor mye makt han har..
denne mannen i hvit legefrakk bestemmer i bunn og grunn fremtiden min. hvordan jeg skal leve framover. hvordan jeg skal takle dette. det å ha en diagnose som hver dag blir møtt med skepsis. det er helt utrolig at det kan være sånn, med tanke på hvor mange mennesker her i verden som kjemper mot akkurat dette. M.E. mot smertene, mot følelsen av tomhet, mot hjelpesløsheten, mot å gi opp.
han sier selv han ikke har peiling, og det er i grunnen helt greit. jeg har ikke det jeg heller. det at han ikke har peiling er vel bedre enn at han ikke tror.
wish me luck
torsdag 5. november 2009
RØR I RØMMEN!
Jeg VET at jeg kanskje irriterer meg LITT for lett. men folkens, det er da fryktelig unødvendig, er det ikke?
- smuler i smøret
- biting på klær
- urørt rømme (når man begynner å ta fra rømmeboksen FØR den er rørt i. det samme gjelder forøvrig også syltetøy)
- somling på kjøpesenter
- de som bare "må spørre om noe" og sniker i køen
- høylydt snakking i telefonen på tog,buss og generelt i det offentlige rom
- de som ikke smiler tilbake når jeg smiler til dem.
- de som sier "kommer nå", og så gjør de virkelig IKKE det..
- drikke før man har tygget ut
torsdag 29. oktober 2009
"når det ringer i telefonen..."
pust inn, pust ut.
pust inn, pust ut.
jeg løfter røret og lytter til summetonen. En ren A. visstnok. jeg er desverre ikke født med absolutt gehør.
trykker ned knappene. 09000 ble til 09009. legger på røret og puster inn. og ut. igjen.
det er rart det skal være så enormt skummelt. å ringe kundeservice. er jo ikke akkurat slik at jeg møter evig fordømmelse fordi jeg ikke har betalt telefonregninga mi i tide. jeg er neppe den første, og helt sikkert ikke den siste. og om de er sure og kjefter er det bare å legge på røret.
når jeg ble møtt av "Freeway Flower" visste jeg det var greit. En bedrift som bruker BigBang som ventemusikk kan da ikke være full av forferdelige mennesker. Likevel puster jeg lettet ut når jeg treffer på et blidt kvinnemenneske med Gudbrandsdalsdialekt i det andre røret. Og når jeg med skjelvende stemme fikk fortalt ærende mitt og hun like smilende fortalte at; "ja, men det er jo ikke noe problem", ble jeg så glad at jeg nesten la på røret.
pust inn, pust ut.
jeg løfter røret og lytter til summetonen. En ren A. visstnok. jeg er desverre ikke født med absolutt gehør.
trykker ned knappene. 09000 ble til 09009. legger på røret og puster inn. og ut. igjen.
det er rart det skal være så enormt skummelt. å ringe kundeservice. er jo ikke akkurat slik at jeg møter evig fordømmelse fordi jeg ikke har betalt telefonregninga mi i tide. jeg er neppe den første, og helt sikkert ikke den siste. og om de er sure og kjefter er det bare å legge på røret.
når jeg ble møtt av "Freeway Flower" visste jeg det var greit. En bedrift som bruker BigBang som ventemusikk kan da ikke være full av forferdelige mennesker. Likevel puster jeg lettet ut når jeg treffer på et blidt kvinnemenneske med Gudbrandsdalsdialekt i det andre røret. Og når jeg med skjelvende stemme fikk fortalt ærende mitt og hun like smilende fortalte at; "ja, men det er jo ikke noe problem", ble jeg så glad at jeg nesten la på røret.
Jeg har angst for telefonsamtaler med mennesker jeg ikke kjenner. Jeg liker dårlig å snakke i telefonen generelt, og sånne kundeservicetelefoner er det absolutt verste jeg vet. Men nå er det i boks, regninga er betalt og nå venter jeg bare på at "kan ikke sende"-meldingen skal bli borte fra displayet mitt.
jeg er stolt. av meg selv.
tirsdag 27. oktober 2009
gullspindelvev og nirvana
Hun tripper spent. Ned trappa hun blir så sliten av å gå opp, men som nå farer forbi under henne. Ut i den klare lufta. Våren har kommet. Hun lurer på om hun skulle tatt med seg en ekstra jakke. Endelig er hun ferdig og klar. Bufferen, venninna som skal redde det hele om noe skjærer seg. Fyret for skipene der de sakte, men dog noe usikkert, beveger seg mot hverandre i vårens gater.
Hun står i kø. Forventningsfullt. Betaler for de to ølene og speider. Etter han. Denne noen hun aldri har møtt, men som likevel kjenner henne. Kjenner hennes drømmer. Hennes følelser og hennes redsler. For de er akkurat de samme som hans. Bufferen nikker og smiler. Han kommer nok.
Konserten begynner. Hun har klart å finne seg en plass bak miksebordet med godt utsyn mot scenen. Titter spent rundt seg. Hun ser han fortsatt ikke. De vugger i takt rundt henne, og de som står rett bak har allerede fått mer enn nok å drikke. Av og til svinger de glasset litt i overkant. De edle dråpene balanserer på kanten. Lommene vibrerer spent og han lurer på hvor hun er, om hun ser godt og om han skal komme dit. Til henne. Om de skal se konserten sammen. Det tingler i mellomgulvet.
Hendene deres møtes. Tilfeldig. Han sier han stjeler en klem, noe han ikke hadde behøvd. Han ville fått uansett, hun deler gladelig. De har snakket om dette møtet mange ganger. Om hvilke låter han håper de spiller, og hva de eventuelt skal gjøre om de ikke finner noe de kan snakke om. Om kjemien bare var en innbilning som kun eksisterer på nett.
Han kryper nærmere og lukter på håret hennes. Hun kjenner det, og en varm følelse brer seg nedover ryggraden. Dette er da vel nesten som på film? En av disse klissete slagerne hun alltid har mislikt. Mislikt fordi de umulig kan ha vært sanne. Han er akkurat som hun hadde håpet. Hendene leter etter hverandre. Finner hverandres innside og utforsker. De passer som lunka badevann, grill og øl en varm sommerdag. Det kan umulig finnes noe bedre. Hun og han. Sammen.
De går gatelangs. Vet ikke helt om de skal holde hender eller ikke. Om dette virkelig er sant eller om de vil våkne snart. Han ler av naiviteten hennes, av den barnslige gleden over blomster i grøftekanten. De titter på hverandre og smiler. Han med det litt alvorlig smilet sitt som egentlig bare fyller halve ansiktet. Hun liker det smilet. Virkelig. Han forteller trivia om forskjellige steder de går forbi. Her bor.. her så jeg.. dette er det.. hit må vi… Han deler hele hverdagen sin med henne og hun omfavner den med begge hender. Med sukker og salt på.
De spiser brente pølser og ler av menneskene rundt. Han mener de på benken ved siden av er i overkant drøye. Hun bare smiler. Hun er selvfølgelig enig, men det hadde hun antagelig vært i alt på det tidspunktet. Om han hadde fortalt henne at griser kan fly og at sola den kvelden skulle gå ned i øst, hadde hun vært hjertens enig. Verden kan da umulig bli bedre.
Hemsen er deres, so is the world. De prøver seg fram og smiler flaut til hverandre. De funker. Der som alle andre steder. Hun ligger på armen hans og han forteller om en bok hun må lese. Om en sang hun må høre og en festival de må gå på i sommeren som kommer. Hun hører halvveis etter mens hun beundrer øynene hans. Hun kommenterer dem, og han blir brydd. De store grønne øynene med gullspindelvev. De som ser ut til å romme all verdens mysterier og kunnskap. Verden snurrer når hun kikker inn i dem, og hun svever. Hun vil aldri komme ned. Dette må være det nærmeste hun kan komme nirvana. Nirvana med et annet menneske. Et menneske hun nettopp har møtt, men som hun har kjent for alltid.
De slynger ben, armer. De stopper opp og titter på hverandre av og til. Bare for å sjekke. Sjekke at det er virkelig. At det er de to. De er plutselig 16 år igjen. Nyforelska og nye i gamet.
Han minner henne om noe hun hadde glemt. Noe hun ikke trodde var for henne. Verden smiler og det skulle vært mandag hver dag.
Hun står i kø. Forventningsfullt. Betaler for de to ølene og speider. Etter han. Denne noen hun aldri har møtt, men som likevel kjenner henne. Kjenner hennes drømmer. Hennes følelser og hennes redsler. For de er akkurat de samme som hans. Bufferen nikker og smiler. Han kommer nok.
Konserten begynner. Hun har klart å finne seg en plass bak miksebordet med godt utsyn mot scenen. Titter spent rundt seg. Hun ser han fortsatt ikke. De vugger i takt rundt henne, og de som står rett bak har allerede fått mer enn nok å drikke. Av og til svinger de glasset litt i overkant. De edle dråpene balanserer på kanten. Lommene vibrerer spent og han lurer på hvor hun er, om hun ser godt og om han skal komme dit. Til henne. Om de skal se konserten sammen. Det tingler i mellomgulvet.
Hendene deres møtes. Tilfeldig. Han sier han stjeler en klem, noe han ikke hadde behøvd. Han ville fått uansett, hun deler gladelig. De har snakket om dette møtet mange ganger. Om hvilke låter han håper de spiller, og hva de eventuelt skal gjøre om de ikke finner noe de kan snakke om. Om kjemien bare var en innbilning som kun eksisterer på nett.
Han kryper nærmere og lukter på håret hennes. Hun kjenner det, og en varm følelse brer seg nedover ryggraden. Dette er da vel nesten som på film? En av disse klissete slagerne hun alltid har mislikt. Mislikt fordi de umulig kan ha vært sanne. Han er akkurat som hun hadde håpet. Hendene leter etter hverandre. Finner hverandres innside og utforsker. De passer som lunka badevann, grill og øl en varm sommerdag. Det kan umulig finnes noe bedre. Hun og han. Sammen.
De går gatelangs. Vet ikke helt om de skal holde hender eller ikke. Om dette virkelig er sant eller om de vil våkne snart. Han ler av naiviteten hennes, av den barnslige gleden over blomster i grøftekanten. De titter på hverandre og smiler. Han med det litt alvorlig smilet sitt som egentlig bare fyller halve ansiktet. Hun liker det smilet. Virkelig. Han forteller trivia om forskjellige steder de går forbi. Her bor.. her så jeg.. dette er det.. hit må vi… Han deler hele hverdagen sin med henne og hun omfavner den med begge hender. Med sukker og salt på.
De spiser brente pølser og ler av menneskene rundt. Han mener de på benken ved siden av er i overkant drøye. Hun bare smiler. Hun er selvfølgelig enig, men det hadde hun antagelig vært i alt på det tidspunktet. Om han hadde fortalt henne at griser kan fly og at sola den kvelden skulle gå ned i øst, hadde hun vært hjertens enig. Verden kan da umulig bli bedre.
Hemsen er deres, so is the world. De prøver seg fram og smiler flaut til hverandre. De funker. Der som alle andre steder. Hun ligger på armen hans og han forteller om en bok hun må lese. Om en sang hun må høre og en festival de må gå på i sommeren som kommer. Hun hører halvveis etter mens hun beundrer øynene hans. Hun kommenterer dem, og han blir brydd. De store grønne øynene med gullspindelvev. De som ser ut til å romme all verdens mysterier og kunnskap. Verden snurrer når hun kikker inn i dem, og hun svever. Hun vil aldri komme ned. Dette må være det nærmeste hun kan komme nirvana. Nirvana med et annet menneske. Et menneske hun nettopp har møtt, men som hun har kjent for alltid.
De slynger ben, armer. De stopper opp og titter på hverandre av og til. Bare for å sjekke. Sjekke at det er virkelig. At det er de to. De er plutselig 16 år igjen. Nyforelska og nye i gamet.
Han minner henne om noe hun hadde glemt. Noe hun ikke trodde var for henne. Verden smiler og det skulle vært mandag hver dag.
fredag 23. oktober 2009
en pent brukt sko? en lampe fra 70-tallet? en samtale?
har vi tid? til en samtale?
jeg gikk gjennom storgata på Lillehammer i går og observerte. Jeg liker det. Titte på folk, drømme meg bort og late som om jeg vet hva alle rundt meg tenker og føler. Jeg bommer helt sikkert stort sett hele tiden, men gøy er det hvertfall.
Surra meg inn på Fretex, slepte meg bort i bokavdelingen og ser at det allerede har vært noen der før meg og plukket ut alle go'-bøkene. Igjen. Men på vei ut går jeg forbi en dame som har satt fra seg to poser med klær ved disken, og forteller mannen som jobber der at hun har rydda i boden. "Jaha", sier mannen. Hun fortsetter videre at hun har vært til behandling i dag fordi hun har gikt. "Jaha", sier mannen igjen, og ler en litt flau latter.
Er det slik at vi er så utsulta på gode samtaler at vi må angripe de vi møter på i sånne situasjoner med våre problemer og tanker? Hva er det som får denne damen til å ville dele noe såpass privat med en person hun aldri har møtt før? Før hun i det hele tatt sier hva hun heter?
Jeg innrømmer det. Jeg har sjeldent skikkelig gode samtaler selv.Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi det sjeldent blir anledning til det. Stort sett omhandler pjattet hva vi har gjort i dag, hva vi skal og når. Å komme forbi det punktet krever noe mer innsats fra undertegnede, og noe mer tid fra de jeg pjatter med. Men jeg savner det. Å vrenge sjela, og få vrengt en sjel tilbake. Le, gråte og forbanne verden.
Jeg skjønner det godt, jeg. At den dama på Fretex har lyst til å fortelle noen at hun har gikt og har vært til behandling. Kanskje ønsker hun seg litt sympati, muligens litt forståelse, eller kanskje vil hun bare at noen skal vite hva hun har brukt dagen sin på. Men jeg tviler på at svaret hun fikk tilbake var tilfredstillende, så jeg skal øve. Jeg skal øve til neste gang jeg treffer på en sånn dame. Da skal jeg ha svaret på alle verdensproblemer, -og litt til.
jeg gikk gjennom storgata på Lillehammer i går og observerte. Jeg liker det. Titte på folk, drømme meg bort og late som om jeg vet hva alle rundt meg tenker og føler. Jeg bommer helt sikkert stort sett hele tiden, men gøy er det hvertfall.
Surra meg inn på Fretex, slepte meg bort i bokavdelingen og ser at det allerede har vært noen der før meg og plukket ut alle go'-bøkene. Igjen. Men på vei ut går jeg forbi en dame som har satt fra seg to poser med klær ved disken, og forteller mannen som jobber der at hun har rydda i boden. "Jaha", sier mannen. Hun fortsetter videre at hun har vært til behandling i dag fordi hun har gikt. "Jaha", sier mannen igjen, og ler en litt flau latter.
Er det slik at vi er så utsulta på gode samtaler at vi må angripe de vi møter på i sånne situasjoner med våre problemer og tanker? Hva er det som får denne damen til å ville dele noe såpass privat med en person hun aldri har møtt før? Før hun i det hele tatt sier hva hun heter?
Jeg innrømmer det. Jeg har sjeldent skikkelig gode samtaler selv.Ikke fordi jeg ikke har lyst, men fordi det sjeldent blir anledning til det. Stort sett omhandler pjattet hva vi har gjort i dag, hva vi skal og når. Å komme forbi det punktet krever noe mer innsats fra undertegnede, og noe mer tid fra de jeg pjatter med. Men jeg savner det. Å vrenge sjela, og få vrengt en sjel tilbake. Le, gråte og forbanne verden.
Jeg skjønner det godt, jeg. At den dama på Fretex har lyst til å fortelle noen at hun har gikt og har vært til behandling. Kanskje ønsker hun seg litt sympati, muligens litt forståelse, eller kanskje vil hun bare at noen skal vite hva hun har brukt dagen sin på. Men jeg tviler på at svaret hun fikk tilbake var tilfredstillende, så jeg skal øve. Jeg skal øve til neste gang jeg treffer på en sånn dame. Da skal jeg ha svaret på alle verdensproblemer, -og litt til.
tirsdag 20. oktober 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)
