Pick Me!

Hørt den grufulle låta "Musik kan byggjast ut av gledje"? Vel, det er sant, men for meg er musikk ganske så mye mer. Alt, faktisk.

Ja,da. Jeg vet det. 80% prosent av de som forsøker seg på denne konkurransen vil helt sikkert fremme den påstanden, og jeg vil tro at det helt sikkert er noen som kan fremme den med all ære i behold også. Men ingen av dem er meg.

Jeg elsker følelsen av å komme inn i et konsertlokale og kjenne varmen spre seg. Den begynner i magen, og jobber seg oppover. Muskel for muskel, sene for sene til hele kroppen min dunker. Dunker i takt med alle de andre menneskene. Å trippe spent, i gode konsertsko mens jeg forsøker å finne en plass trygg for øl-dusjer og med god utsikt mot scenen. Helst så nærme lydmannen som mulig. Og så venter jeg. I spenning. På alle følelsene, på friheten. På det fulle hodet mitt som snart skal tømmes for så å fylle seg igjen med lys og lyd. Jeg elsker instrumentcheckene. Disse teaserne stort sett gitt oss av crew med de samme hjertene som mitt.

Jeg ser lydmannen regulere masteren idet oppvarmingsbandet går av scenen. Jeg har oppdaget noe nytt. I dag, igjen. Jeg vet at om en liten stund nå, alt ettersom hvordan tidsuret er skrudd i disse gudene som snart skal opp og fylle meg med alt, vil alt det jeg har ventet på og håpet på skje. Jeg vil fylles til jeg nesten sprekker av lykke. Jeg vil danse. Jeg vil synge og jeg vil være der. I mengden. Smile til min nye kompis tett ved siden av meg som vanligvis ville kastet stein på intimsonene mine. Dele vannet mitt med hun lille til høyre som ikke ser stort, men som er et eneste stort smil fra øre til øre. Og når alt er over, vil jeg sveve hjem.

Jeg egner meg som konsertpublikum. Jeg egner meg veldig godt, faktisk. Og jeg tror også jeg ville egnet meg som talatut utad i forbindelse med by:Larm. Jeg er også helt sikker på at jeg ville være et sjarmerende tilskudd til hordene av mennesker som ønsker å få "gudene" i tale. Diskutert Lillehammers lokale helter med Ingrid Olava, feeding med Kristoffer Schau og klangflatemusikk med Jaga Jazzist.


Jeg kunne også virkelig trengt en ny mobiltelefon. Min har blitt trist.

Pick me!

(by:Larm-konkurranse!)

Mine lepper. Dine lepper. Våre lepper.

Jeg husker hun kysset meg på kinnet. Der i krysset, den første kvelden. Det var kaldt. Kaldere enn det var hjemme, men så er det nå noe med denne vinden i Oslo. Som sniker og blåser mellom de høye husene og kryper oppunder jakka. 
          Det var bløtt. Og varmt. Leppene hennes var bløte og varme. Kinnet mitt var litt som et vindu helt hvitt av rim som får en varm, vått flekk mitt blant iskrystallene. "Ha det da", sa hun, og smilte solskinnsmilet sitt. Jeg var varm hele veien hjem.


To uker. To lange uker til vi skulle møtes igjen. Hun var litt sjenert og sparka i snøkanten. Hun lurte på hva jeg hadde gjort siden sist, om jeg hadde sett noen bra band, eller lest noen bra bøker. Jeg var litt frampå av glasset med vin jeg fikk av han jeg deler leilighet med, og svarte at "Jo da, det har jeg, du skulle ha vært med." Jeg prøver meg med John Travolta-gliset mitt.
Yes. Det traff. Hun smiler, med tennene. Jeg er inne. 


Det er ikke alltid lett å være 18 år og ny i storbyen. Ny i det meste. Ny i alt. Det er hvertfall ikke lett å skulle ta med seg ei jente hjem for første gang. Ei jente som har verdens vakreste smil, mykeste lepper og en tilsynelatende sjenerthet som blir borte etter to øl på puben på hjørnet. Jeg har blitt kysset mange ganger før. Jeg har blitt kysset av mamma, av bestemor, ja, selv av andre jenter, men aldri slik. Som av henne. Og når vi satt der på sengekanten med hendene i fanget turte jeg nesten ikke å se på henne. Jeg snakket om været, og om politikk. Om temaer langt over mitt hodet, og det eneste jeg klarte å tenke på var leppene. De myke leppene. Hennes lepper. Mot mine. Våre lepper. Igjen.

Alt var vakkert. Mine lepper. Dine lepper. Våre lepper. Igjen og igjen. 


De samme leppene sa at vi var glade i hverandre. At vi hadde sommerfugler i magen og maraton i beina. Kjærlighet i hjertet og alle de andre klisjeene. Det var de samme leppene som smilte inn i øret mitt om kveldene og som grådig stjal softisen min de gangene i parken.


Det ble vår og det ble sommer, og høst igjen. Og vi befant oss igjen i det samme krysset. Helt ut av det blå sa hun det: "Jeg tror jeg slår opp, jeg." Som om det skulle være en enkel og grei ting å gjøre her en novemberdag i hovedstadens mest trafikkerte kryss. Det var litt som på film. Når tiden står stille, og kameraene snurrer rundt og rundt hovedpersonen mens bladene leker i vindkastene. Det var sånn det føltes, som om jeg snurret. Hun så ned på skoene sine. Jeg tok et skritt fram. "Hva?" "Jeg vil at vi skal gjøre det slutt". Der var det. De ordene. Pappa fortalte meg engang at det ikke går an å tvinge noen til å være kjæresten din. Jeg hadde forsøkt uten hell med Linnea i 2.klasse. Det endte med at hun begynte å gråte.
         "Ok", svarte jeg. Hun så på støvlene sine. "Ha det da", sa hun, og tok et skritt fra meg. Hun nølte. Så på meg. Eller, ikke på meg. Gjennom meg. Jeg hadde tårer i øynene og knallrøde hender av kulden. Hun kysset meg på kinnet. Igjen. Som den første kvelden. Og det var mykt. Og varmt.

(Dette er mitt forsøk på denne konkurransen:
Blogg-konkurranse av Lypsyl)

Skal. Skal ikke.

Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke.

Det er nesten som Askepott som teller på stolpene i "Tre nøtter til Askepott" for å bestemme seg for om hun skal gå inn på slottsballet, bare mindre romantisk. Men spørsmålet er likevel det samme. Skal jeg tørre? Eller skal jeg krype tilbake og vente. På noe annet. Et bedre tidspunkt.

Det er uvant for meg å skulle ta slike avgjørelser. Slike vanlige, normale avgjørelser som å flytte. Det å ha en mulighet. Nye vegger, nye mennesker. Men alt dette nye mulige gjør meg livredd. Tenk om.

Å våge å krype ut av skallet. Våge å være meg igjen. Våge å stole på at jeg klarer å leve normalt. Være normal. Lage meg middag. Betale regninger. Gå på butikken. Bare det å stå opp hver dag. Å våge, selv om det kan gå beint til helvete igjen. Jeg kan tross alt gå på tryne med begge øynene åpne. Og likevel la være å ta meg selv imot.

Det kan også hende at dette er akkurat det jeg trenger. Et spark bak. Et skritt på veien sammen med et menneske jeg stoler på. Selv om jeg ikke er frisk, kan det jo hende jeg er frisk nok?

Men jeg er redd. Jeg tviholder og vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil NAV være enig med meg i dette? Vil alt det økonomiske ansvaret være for mye? Kommer jeg til å visne bort i et hjørne igjen?

Skal. Skal ikke.

Morra di er mann! (dagens vrææl)

Upassende facebookstatus? Morra di er mann?


Selv er jeg svak for sangtitler, eller sitater. Noe som sier noe med dagen min, men som kun en liten utvalgt gruppe vil forstå. Alltid like festlig å få kommentarer som viser at folk skjønner hva jeg mener om jeg skriver "32 flavors and then some", eller "Do as I say, darling, not as I do". Enda mer festlig er det med de som kommenterer og ikke har peil!

"AH, godt mæ øl", "Drekka på" eller "Vin,vin, vin" er statusoppdateringer som ikke gir meg allverden. "Jeg vil dø" og "Denna dagen sug" virker også litt negativt i grunnen. Hvertfall når denne typen oppdateringer kommer fra samme personene hver dag. Da lurer jeg på hvordan livene deres egentlig er. Om det virkelig er så fælt som det virker. Selvmordsbrev på statusoppdateringen gidder jeg ikke kommentere engang.

Og så er det disse kjedestatusene. Disse "har du verdens beste mor/far/hund/katt/unge så kopier denne(...)". Veldig varm og personlig måte å fortelle hverandre at vi er glad i hverandre på. 

Jeg blir imponert over de som klarer å holde følge med Twitter-trenden. Det å komme med noe viktig og informativt å skrive flere ganger i timen er for meg en umulig utfordring.

Jeg sliter selv med å finne på noe lurt å skrive på mine oppdateringer, men når jeg ikke har noe lurt å skrive velger jeg å la være. Less is more.

Jeg burde være såpass allright at jeg gir hodet mitt fri av og til

jeg vet allerede nå hva jeg ønsker meg til bursdagen min.. og til jul.. og helt sikkert til alle bursdagene og julekveldene etter der..

Jeg er i minus på skalaen i dag. Godt under null. Egentlig burde jeg vel late som om jeg er i helt andre enden. Det er jo få ting som er så lite sexy som å være under null. Og jeg har hørt det er kult. Både kult og uimotståelig det å ha overskudd av det. Eller hvertfall late som. A big fat can of god selvtillit.

Ei god venninne av meg fylte 40 forrige mandag, og da jeg spurte svarte hun at det føltes fint. At hun følte seg trygg. Hun vet hvem hun er. Jeg har hørt rykter om at det er slikt en vokser på seg, men jeg skulle virkelig gjerne hatt en dose nå.

Jeg har en stor klump i mageregionen som jeg aldri blir kvitt. Dette er ikke ment som et syteinnlegg, men sånn er det nå. Og jeg innbiller meg at det er et universielt syndrom med litt variable kurer.

Å tro på seg selv. Å stole på at en er god. Ikke bare god, men god nok. Å kunne heve hodet, ta ordet og eksistere med god samvittighet. Tro at det en mener teller, og at en kan gjøre en forskjell.  Å tro at man er viktig for noen. At jeg er viktig for deg.

Jeg vet at det stort sett er hodet mitt som er min verste fiende. At det er hodet mitt som sier at han helt sikkert ikke har glemt henne, du kan da aldri måle deg med henne, eller at nå må du holde kjeft, Silje, for dette har du som vanlig ikke peiling på. At det er tankene mine, og at jeg i stor grad burde kunne styre de selv. Men akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg er for opptatt med å kjempe mot behandlingsmetoder, mot byråkrati, for helse og trygghet. Det er rett og slett ikke plass eller energi til mer omvending inne i hjernebarken.

Jeg trenger bekreftelse. Jeg trenger bekreftelse som om jeg var et lite barn revet ut av alt kjent og trygt. Jeg forventer ikke at jeg skal få det alltid, men om jeg flipper av og til vet dere i hvertfall hvorfor..

Dette er hjernen min før jeg sovner, og hva H. må sovne til..

Hvorfor blir ikke skinnjakker solbrente? Jeg har hørt at det lages skinnjakker av griseskinn.. Og griser kan jo bli solbrent. Så hvordan har det seg da at jakkene ikke blir det? Behandles de med noe? En type supersolkrem? I såfall, kan vi mennesker bruke den også?

Jeg gjør det med vilje. Forstyrrer. Han har lest de første 50 sidene av Knausgårds "Min kamp", bind 1.og prøver å jobbe seg gjennom de siste 500.

Selv synes jeg den boktittelen har blitt brukt en gang for mye allerede. Men sånn salgsmessig er det vel rimelig genialt. Jeg går utifra at folk blir nysgjerrige? Om bøkene utgis i Tyskland, hva vil de da hete? Et lite oversettingsproblem der muligens?

Jeg har lovet meg selv at den dagen han blir irritert med en gang jeg begynner å pjatte, er dagen det blir slutt mellom oss.
Jeg sier at jeg liker at jeg vet hvorfor han alltid ligger med det ene kneet ut til siden, og han sier at jo, det er bra, for hvis ikke hadde jeg sikkert blitt irritert hver gang jeg hadde fått den i ryggtavla. Han forteller også at jeg brukte stor plass i går natt og at han måtte ligge helt inntil veggen. Jeg sier at jeg vet det, men at senga tross alt ikke er sååå stor. Jeg vet jeg er breial om natta.

Sannheten er at uansett hvor stor senga er vil jeg uansett bruke mesteparten av den. Jeg tar stor plass. Sånn er det bare. Men jeg elsker at han lar meg få sove ytterst. Selv om han da får litt dårlig leselys.

Uttales det Naijk eller Naijkiii? Er det en norsk og en uttabygds måte å si det på?

Jeg snikleser. Knausgård hadde visstnok dype bekymringer rundt hvorvidt penisen hans ville "vokse" skeivt eller rett. Pubertet er ræva og jeg priser meg lykkelig for at akkurat den bekymringen har gått meg hus forbi.

Jeg lurer på om jeg får kjefte ut av vinduet om gjestene på baren nedenfor bråker veldig i natt. Sånn feks. klokka fire. Jeg pleier uansett ikke være vennlig innstilt klokka fire natterstid. Det måtte jeg gjerne få gjøre.

Han stirrer ned i boka igjen og jeg spør om det er irriterende at jeg pjatter så mye. Han sier nei uten å ta blikket fra sidene. Og jeg tenker at nå, en av de nærmeste dagene, kommer han til å si at han må klippe seg igjen. Håret hans har begynt å krølle seg rundt brillestengene. Sammen med tredagersskjegget er han uimotståelig.

Jeg sier at han har mange sider igjen, og han flipper gjennom sidene. Og du som ikke liker så tjukke bøker, sier jeg. Jeg gjør kanskje ikke det, sier han og smiler.

Skapdørene til klesskapet står på vidt gap. Han er som meg. Mamma er litt oppgitt og mener det er unødvendig. At rommet ser mye ryddigere ut når dørene er lukket. Jeg er selvfølgelig enig, men jeg liker oversikten det gir meg og åpner alle dørene selv om jeg skal bare inn i det ene skapet. Og jeg lukker dem nesten aldri.

To mannsstemmer og en damestemme ler utenfor vinduet. Jeg tenker at jeg får lyst til å kjefte. Jeg er litt sånn noenganger. I amerikanske filmer kaller de det å "blow of some steam". Klokken er bare fem over ett, så det er litt i tidligste laget. Jeg poker deg heller i siden enda en gang, og mottar et smil.

Lykke i bilder

Lykke i bilder:

Bibliotekhumor... tallet er altså 6.

Vakre, herlige venninner

Verdens største kran utenfor soveromsvinduet?

Indisk med H.

Litt kreativ veggpønt.