fredag 2. oktober 2009

Stop, and smell the roses

Alle gangene vi drikker fin vin og svelger, ikke smaker. Vi kikker, uten å se. Vi kjenner, uten å føle. Vi ser det regner, men glemmer å lukte på alt det friske som kommer etterpå.

Uttalige smarte, reflekterte mennesker har sagt det før meg. "Stop and smell the roses", "(...)little did i know this was life"

Jeg glemmer å merke meg hvor fint jeg har det. Når jeg er sammen med deg, eller når sola kjærtegner ansiktet mitt, en ny sang dukker opp eller verden bare smiler. Jeg glemmer følelsen som sprenger i hele meg når jeg ser deg igjen for første gang på en stund, hvordan den første soft-isen på sommeren smaker og hvordan det lukter når vinterens teppe har lagt seg over alt det råtne, slitne.

Jeg er altfor dårlig til å lagre opp. Samle de gode følelsene og putte dem i en kopp inni meg. Ta dem opp av og til, stryke på dem, for så å pytte dem inn igjen. Spare dem, lenge. Disse øyeblikkene jeg lever for.

Men er det sånn at alle følelser og øyeblikk blir bedre av å spare på dem? Eller er det slik at de aldri kan bli sånn som den første eksplosive introduksjonen? Uansett hvor forsiktig man er når man pakker dem inn. Bærer de på gullpute. Alt blekner. Hva bør man holde fast i? Og hvor hardt?

hmm.. når jeg leser nå ser jeg at alt dette er en eneste stor selvmotsigelse.

Samma det, vel.
Stop, and smell the roses.

2 kommentarer:

Ulven sa...

Aaaaw! Det skal jeg virkelig prøve å bli flinkere til.. Det er så deilig de gangene jeg klarer å være oppmerksom på det. Setter pris på ting på en helt annen måte. Og ikke minst kan man sette pris på små dagligdagse "filleting" hvis man prøver.

Hilde sa...

Takk for at du minte meg på Livet :)
Ja, takk, begge deler til å leve i nuet og oppleve gleden, og til å ta vare på den, og tenke tilbake på den :)