You have got to live a little

“It is often said that before you die your life passes before your eyes. It is in fact true. It's called living.”
                                                                                                        - Terry Pratchett.
 
 
Jeg har lurt litt på det der med å leve. "Å leve". Jeg har fått inntrykk av at det ikke er noe man gjør automatisk, men at det kreves en viss innsats. Det holder visstnok ikke å bare stå opp, gå på jobb, komme hjem, spise middag og legge seg. Man må visst gjøre noe spennende hele tiden.
 
Er det sånn at man ikke "lever" om man ikke hopper i fallskjerm, er i overkant spontan eller lar være å tenke over avgjørelsene sine?
 
"You have got to live a little"
Filmverdenen vil ha det til at det å leve er å kaste seg hodestups ut i ting og løpe. Forskjellen fra filmene er jo åpenbar. Vi trenger ikke alltid lande på beina her "in real life". Av og til kreves det faktisk at vi ikke lever.
 
Ja da, jeg vet det. Av og til har vi godt av å løsne strikken, hoppe, danse og ikke tenke.
Men om det er kun det som er "å leve", hva gjør vi ellers da?
 
 

(fantasien min gikk ikke akkurat "wild" når jeg plukket ut bildet...)

DU DÆVEN! Jeg vant!

Jeg vinner sjelden. Eller, jeg vinner aldri. Utenom i dag. Og jeg vant skikkelig. Jeg liker å gjøre ting skikkelig når det først skal gjøres. Og nå er jeg glad. Hoppende glaD faktisk!

Kyss som start og slutt


Vinner nummer to, som også får en Macbook Pro i premie, er 23 år gamle Silje som har skrevet et poetisk innlegg om et kyss som starter noe, og som avslutter noe:


«Jeg husker hun kysset meg på kinnet. Der i krysset, den første kvelden. Det var kaldt. Kaldere enn det var hjemme, men så er det nå noe med denne vinden i Oslo. Som sniker og blåser mellom de høye husene og kryper oppunder jakka.


Det var bløtt. Og varmt. Leppene hennes var bløte og varme. Kinnet mitt var litt som et vindu helt hvitt av rim som får en varm, vått flekk midt blant iskrystallene. Ha det da, sa hun, og smilte solskinnsmilet sitt. Jeg var varm hele veien hjem.»


(fra Side2.no)


Tusen takk til juryen Ida Wulff, Christopher Mørch Husby, Annette Haga og Eli Wahlstrøm fra Lypsyl!


SMIIIL!

So much to do, and so little time!

Jeg skriver lister. Det rydder hjernen. Lister over ting jeg skal, spesielt. I min ellers rotete eksistens er lister Tingen, med stor T.

Av og til fører jeg opp ting på To Do-lista  mi som jeg allerede har gjort . På den måten får jeg strøket det ut. Jeg liker å stryke ut. Da er jeg flink. Fler ting på To Do-lista enn 3 får meg til å flippe. Da legger jeg meg under dyna og gruer meg. Virkelig kjenner på det. Hvor fryktelig mye jeg har å gjøre! Og at jeg egentlig allerede burde ha gjort det. Og så kjenner jeg på den dårlige samvittigheten for at jeg ligger der og surver når jeg egentlig kunne brukt tida på å stryke punkter. Jeg ligger der og gruer meg og ser tingene mine og rotet mitt hope seg opp til store tårn. Lite produktivt, sier du? I KNOW!

Det er i slike øyeblikk lister er et helvete. Ja visst, jeg glemmer aldri noe av lister, men når listene lager fort, hele byer omringet av murer med katapulter og vollgraver med krokodiller, ja da forbanner jeg listene mine. Du kan banne på at innerst i disse enorme byene med forsvarsverk som ville fått selv Aragorn til å krympe seg, øverst i det innerste tårnet uten trapper ligger alt det jeg skulle ha gjort.

For tiden er det 2 ting på min To Do-liste. Jeg kjenner allerede grunnen riste av det jeg innbiller meg er stein som blir lagt på stein på stein. Ett av punktene krever en telefon til folk jeg ikke kjenner. Disse punktene er verst. Verst av dem alle. Derfor burde jeg vel ha strøket slike punkt først.

Kanskje i morgen? Jeg trenger en dag til å grue meg på.

OL = LOL

Jeg har blitt en slik. En slik person som bruker en halv dag på å komme fram til forferdelige bloggoverskrifter. Overskrifter som ikke innehar et snev av sannhet. OL er IKKE LOL.

Pga denne enorme OL-interessen i befolkningen har jeg nå begravet meg i bøker. Jeg har mitt eget lille OL. Olympiske Leker i antall bøker på ei uke, antall nattetimer oppspist av Røsbak, Mykle, Mankell og Christie. Christensen, Pratchett og Gaarder. Og jeg må hvertfall påstå at i forhold til Northug ligger jeg styggelig godt an til en medalje.

Jeg vil ikke gå så langt at jeg anbefaler noe av lektyren min, da jeg selv aldri lytter til anbefalinger. Men jeg vil anbefale å lese bøker i steden for å la hjernen din bli møllspist av skiskyting, hopp og isdans. Og skøyter kortbane. Grøss.

Pick Me!

Hørt den grufulle låta "Musik kan byggjast ut av gledje"? Vel, det er sant, men for meg er musikk ganske så mye mer. Alt, faktisk.

Ja,da. Jeg vet det. 80% prosent av de som forsøker seg på denne konkurransen vil helt sikkert fremme den påstanden, og jeg vil tro at det helt sikkert er noen som kan fremme den med all ære i behold også. Men ingen av dem er meg.

Jeg elsker følelsen av å komme inn i et konsertlokale og kjenne varmen spre seg. Den begynner i magen, og jobber seg oppover. Muskel for muskel, sene for sene til hele kroppen min dunker. Dunker i takt med alle de andre menneskene. Å trippe spent, i gode konsertsko mens jeg forsøker å finne en plass trygg for øl-dusjer og med god utsikt mot scenen. Helst så nærme lydmannen som mulig. Og så venter jeg. I spenning. På alle følelsene, på friheten. På det fulle hodet mitt som snart skal tømmes for så å fylle seg igjen med lys og lyd. Jeg elsker instrumentcheckene. Disse teaserne stort sett gitt oss av crew med de samme hjertene som mitt.

Jeg ser lydmannen regulere masteren idet oppvarmingsbandet går av scenen. Jeg har oppdaget noe nytt. I dag, igjen. Jeg vet at om en liten stund nå, alt ettersom hvordan tidsuret er skrudd i disse gudene som snart skal opp og fylle meg med alt, vil alt det jeg har ventet på og håpet på skje. Jeg vil fylles til jeg nesten sprekker av lykke. Jeg vil danse. Jeg vil synge og jeg vil være der. I mengden. Smile til min nye kompis tett ved siden av meg som vanligvis ville kastet stein på intimsonene mine. Dele vannet mitt med hun lille til høyre som ikke ser stort, men som er et eneste stort smil fra øre til øre. Og når alt er over, vil jeg sveve hjem.

Jeg egner meg som konsertpublikum. Jeg egner meg veldig godt, faktisk. Og jeg tror også jeg ville egnet meg som talatut utad i forbindelse med by:Larm. Jeg er også helt sikker på at jeg ville være et sjarmerende tilskudd til hordene av mennesker som ønsker å få "gudene" i tale. Diskutert Lillehammers lokale helter med Ingrid Olava, feeding med Kristoffer Schau og klangflatemusikk med Jaga Jazzist.


Jeg kunne også virkelig trengt en ny mobiltelefon. Min har blitt trist.

Pick me!

(by:Larm-konkurranse!)

Mine lepper. Dine lepper. Våre lepper.

Jeg husker hun kysset meg på kinnet. Der i krysset, den første kvelden. Det var kaldt. Kaldere enn det var hjemme, men så er det nå noe med denne vinden i Oslo. Som sniker og blåser mellom de høye husene og kryper oppunder jakka. 
          Det var bløtt. Og varmt. Leppene hennes var bløte og varme. Kinnet mitt var litt som et vindu helt hvitt av rim som får en varm, vått flekk midt blant iskrystallene. "Ha det da", sa hun, og smilte solskinnsmilet sitt. Jeg var varm hele veien hjem.


To uker. To lange uker til vi skulle møtes igjen. Hun var litt sjenert og sparka i snøkanten. Hun lurte på hva jeg hadde gjort siden sist, om jeg hadde sett noen bra band, eller lest noen bra bøker. Jeg var litt frampå av glasset med vin jeg fikk av han jeg deler leilighet med, og svarte at "Jo da, det har jeg, du skulle ha vært med." Jeg prøver meg med John Travolta-gliset mitt.
Yes. Det traff. Hun smiler, med tennene. Jeg er inne. 


Det er ikke alltid lett å være 18 år og ny i storbyen. Ny i det meste. Ny i alt. Det er hvertfall ikke lett å skulle ta med seg ei jente hjem for første gang. Ei jente som har verdens vakreste smil, mykeste lepper og en tilsynelatende sjenerthet som blir borte etter to øl på puben på hjørnet. Jeg har blitt kysset mange ganger før. Jeg har blitt kysset av mamma, av bestemor, ja, selv av andre jenter, men aldri slik. Som av henne. Og når vi satt der på sengekanten med hendene i fanget turte jeg nesten ikke å se på henne. Jeg snakket om været, og om politikk. Om temaer langt over mitt hodet, og det eneste jeg klarte å tenke på var leppene. De myke leppene. Hennes lepper. Mot mine. Våre lepper. Igjen.

Alt var vakkert. Mine lepper. Dine lepper. Våre lepper. Igjen og igjen. 


De samme leppene sa at vi var glade i hverandre. At vi hadde sommerfugler i magen og maraton i beina. Kjærlighet i hjertet og alle de andre klisjeene. Det var de samme leppene som smilte inn i øret mitt om kveldene og som grådig stjal softisen min de gangene i parken.


Det ble vår og det ble sommer, og høst igjen. Og vi befant oss igjen i det samme krysset. Helt ut av det blå sa hun det: "Jeg tror jeg slår opp, jeg." Som om det skulle være en enkel og grei ting å gjøre her en novemberdag i hovedstadens mest trafikkerte kryss. Det var litt som på film. Når tiden står stille, og kameraene snurrer rundt og rundt hovedpersonen mens bladene leker i vindkastene. Det var sånn det føltes, som om jeg snurret. Hun så ned på skoene sine. Jeg tok et skritt fram. "Hva?" "Jeg vil at vi skal gjøre det slutt". Der var det. De ordene. Pappa fortalte meg engang at det ikke går an å tvinge noen til å være kjæresten din. Jeg hadde forsøkt uten hell med Linnea i 2.klasse. Det endte med at hun begynte å gråte.
         "Ok", svarte jeg. Hun så på støvlene sine. "Ha det da", sa hun, og tok et skritt fra meg. Hun nølte. Så på meg. Eller, ikke på meg. Gjennom meg. Jeg hadde tårer i øynene og knallrøde hender av kulden. Hun kysset meg på kinnet. Igjen. Som den første kvelden. Og det var mykt. Og varmt.

(Dette er mitt forsøk på denne konkurransen:
Blogg-konkurranse av Lypsyl)

Skal. Skal ikke.

Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke.

Det er nesten som Askepott som teller på stolpene i "Tre nøtter til Askepott" for å bestemme seg for om hun skal gå inn på slottsballet, bare mindre romantisk. Men spørsmålet er likevel det samme. Skal jeg tørre? Eller skal jeg krype tilbake og vente. På noe annet. Et bedre tidspunkt.

Det er uvant for meg å skulle ta slike avgjørelser. Slike vanlige, normale avgjørelser som å flytte. Det å ha en mulighet. Nye vegger, nye mennesker. Men alt dette nye mulige gjør meg livredd. Tenk om.

Å våge å krype ut av skallet. Våge å være meg igjen. Våge å stole på at jeg klarer å leve normalt. Være normal. Lage meg middag. Betale regninger. Gå på butikken. Bare det å stå opp hver dag. Å våge, selv om det kan gå beint til helvete igjen. Jeg kan tross alt gå på tryne med begge øynene åpne. Og likevel la være å ta meg selv imot.

Det kan også hende at dette er akkurat det jeg trenger. Et spark bak. Et skritt på veien sammen med et menneske jeg stoler på. Selv om jeg ikke er frisk, kan det jo hende jeg er frisk nok?

Men jeg er redd. Jeg tviholder og vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil NAV være enig med meg i dette? Vil alt det økonomiske ansvaret være for mye? Kommer jeg til å visne bort i et hjørne igjen?

Skal. Skal ikke.

Morra di er mann! (dagens vrææl)

Upassende facebookstatus? Morra di er mann?


Selv er jeg svak for sangtitler, eller sitater. Noe som sier noe med dagen min, men som kun en liten utvalgt gruppe vil forstå. Alltid like festlig å få kommentarer som viser at folk skjønner hva jeg mener om jeg skriver "32 flavors and then some", eller "Do as I say, darling, not as I do". Enda mer festlig er det med de som kommenterer og ikke har peil!

"AH, godt mæ øl", "Drekka på" eller "Vin,vin, vin" er statusoppdateringer som ikke gir meg allverden. "Jeg vil dø" og "Denna dagen sug" virker også litt negativt i grunnen. Hvertfall når denne typen oppdateringer kommer fra samme personene hver dag. Da lurer jeg på hvordan livene deres egentlig er. Om det virkelig er så fælt som det virker. Selvmordsbrev på statusoppdateringen gidder jeg ikke kommentere engang.

Og så er det disse kjedestatusene. Disse "har du verdens beste mor/far/hund/katt/unge så kopier denne(...)". Veldig varm og personlig måte å fortelle hverandre at vi er glad i hverandre på. 

Jeg blir imponert over de som klarer å holde følge med Twitter-trenden. Det å komme med noe viktig og informativt å skrive flere ganger i timen er for meg en umulig utfordring.

Jeg sliter selv med å finne på noe lurt å skrive på mine oppdateringer, men når jeg ikke har noe lurt å skrive velger jeg å la være. Less is more.

Jeg burde være såpass allright at jeg gir hodet mitt fri av og til

jeg vet allerede nå hva jeg ønsker meg til bursdagen min.. og til jul.. og helt sikkert til alle bursdagene og julekveldene etter der..

Jeg er i minus på skalaen i dag. Godt under null. Egentlig burde jeg vel late som om jeg er i helt andre enden. Det er jo få ting som er så lite sexy som å være under null. Og jeg har hørt det er kult. Både kult og uimotståelig det å ha overskudd av det. Eller hvertfall late som. A big fat can of god selvtillit.

Ei god venninne av meg fylte 40 forrige mandag, og da jeg spurte svarte hun at det føltes fint. At hun følte seg trygg. Hun vet hvem hun er. Jeg har hørt rykter om at det er slikt en vokser på seg, men jeg skulle virkelig gjerne hatt en dose nå.

Jeg har en stor klump i mageregionen som jeg aldri blir kvitt. Dette er ikke ment som et syteinnlegg, men sånn er det nå. Og jeg innbiller meg at det er et universielt syndrom med litt variable kurer.

Å tro på seg selv. Å stole på at en er god. Ikke bare god, men god nok. Å kunne heve hodet, ta ordet og eksistere med god samvittighet. Tro at det en mener teller, og at en kan gjøre en forskjell.  Å tro at man er viktig for noen. At jeg er viktig for deg.

Jeg vet at det stort sett er hodet mitt som er min verste fiende. At det er hodet mitt som sier at han helt sikkert ikke har glemt henne, du kan da aldri måle deg med henne, eller at nå må du holde kjeft, Silje, for dette har du som vanlig ikke peiling på. At det er tankene mine, og at jeg i stor grad burde kunne styre de selv. Men akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg er for opptatt med å kjempe mot behandlingsmetoder, mot byråkrati, for helse og trygghet. Det er rett og slett ikke plass eller energi til mer omvending inne i hjernebarken.

Jeg trenger bekreftelse. Jeg trenger bekreftelse som om jeg var et lite barn revet ut av alt kjent og trygt. Jeg forventer ikke at jeg skal få det alltid, men om jeg flipper av og til vet dere i hvertfall hvorfor..