Skal. Skal ikke.

Skal. Skal ikke. Skal. Skal ikke.

Det er nesten som Askepott som teller på stolpene i "Tre nøtter til Askepott" for å bestemme seg for om hun skal gå inn på slottsballet, bare mindre romantisk. Men spørsmålet er likevel det samme. Skal jeg tørre? Eller skal jeg krype tilbake og vente. På noe annet. Et bedre tidspunkt.

Det er uvant for meg å skulle ta slike avgjørelser. Slike vanlige, normale avgjørelser som å flytte. Det å ha en mulighet. Nye vegger, nye mennesker. Men alt dette nye mulige gjør meg livredd. Tenk om.

Å våge å krype ut av skallet. Våge å være meg igjen. Våge å stole på at jeg klarer å leve normalt. Være normal. Lage meg middag. Betale regninger. Gå på butikken. Bare det å stå opp hver dag. Å våge, selv om det kan gå beint til helvete igjen. Jeg kan tross alt gå på tryne med begge øynene åpne. Og likevel la være å ta meg selv imot.

Det kan også hende at dette er akkurat det jeg trenger. Et spark bak. Et skritt på veien sammen med et menneske jeg stoler på. Selv om jeg ikke er frisk, kan det jo hende jeg er frisk nok?

Men jeg er redd. Jeg tviholder og vet ikke hva jeg skal gjøre. Vil NAV være enig med meg i dette? Vil alt det økonomiske ansvaret være for mye? Kommer jeg til å visne bort i et hjørne igjen?

Skal. Skal ikke.