tirsdag 2. februar 2010

Jeg burde være såpass allright at jeg gir hodet mitt fri av og til

jeg vet allerede nå hva jeg ønsker meg til bursdagen min.. og til jul.. og helt sikkert til alle bursdagene og julekveldene etter der..

Jeg er i minus på skalaen i dag. Godt under null. Egentlig burde jeg vel late som om jeg er i helt andre enden. Det er jo få ting som er så lite sexy som å være under null. Og jeg har hørt det er kult. Både kult og uimotståelig det å ha overskudd av det. Eller hvertfall late som. A big fat can of god selvtillit.

Ei god venninne av meg fylte 40 forrige mandag, og da jeg spurte svarte hun at det føltes fint. At hun følte seg trygg. Hun vet hvem hun er. Jeg har hørt rykter om at det er slikt en vokser på seg, men jeg skulle virkelig gjerne hatt en dose nå.

Jeg har en stor klump i mageregionen som jeg aldri blir kvitt. Dette er ikke ment som et syteinnlegg, men sånn er det nå. Og jeg innbiller meg at det er et universielt syndrom med litt variable kurer.

Å tro på seg selv. Å stole på at en er god. Ikke bare god, men god nok. Å kunne heve hodet, ta ordet og eksistere med god samvittighet. Tro at det en mener teller, og at en kan gjøre en forskjell.  Å tro at man er viktig for noen. At jeg er viktig for deg.

Jeg vet at det stort sett er hodet mitt som er min verste fiende. At det er hodet mitt som sier at han helt sikkert ikke har glemt henne, du kan da aldri måle deg med henne, eller at nå må du holde kjeft, Silje, for dette har du som vanlig ikke peiling på. At det er tankene mine, og at jeg i stor grad burde kunne styre de selv. Men akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg er for opptatt med å kjempe mot behandlingsmetoder, mot byråkrati, for helse og trygghet. Det er rett og slett ikke plass eller energi til mer omvending inne i hjernebarken.

Jeg trenger bekreftelse. Jeg trenger bekreftelse som om jeg var et lite barn revet ut av alt kjent og trygt. Jeg forventer ikke at jeg skal få det alltid, men om jeg flipper av og til vet dere i hvertfall hvorfor..

5 kommentarer:

Katrine sa...

Kjenner meg utrulig godt igjen i det her. Vi mennesker burde egentlig bli flinkare til å vise at folk er viktige for oss, for det er så slitsomt å gå rundt og føle at ein ikkje får bekreftelse.

Det er jo så fantastisk når det slår til av og til. Følelsen av å gjere ein forskjell, og følelsen av å bety noko. Som i sin tur gir ein trua på seg sjølv. Om ikkje så lenge av gangen, så hjelper det ei lita stund. Det er bedre enn ingenting.

Julie sa...

Du er viktig for meg :)

Ulven sa...

Du er viktig for meg, au! Glad i deg, store!

Ordbekreftelsen på dette innlegget var "foomp". Fett ord! ;)

dobbelA sa...

Detta va et rænt innlægg. Du e utrule ekte :)

Stargazer sa...

Jeg er overbevist om at de som eier uavbrutt og evig selvtillit stjeler den fra oss andre, som om det skulle vært olje eller et stoff som er i konstant forflytning mellom mennesker, og som det bare finnes en viss kvote av i verden, så om noen har mye av det så bryter de balansen og noen andre mister sin "del" eller noe sånt.

På en måte er det jo sant også, siden de med selvtillit er hundre ganger mer sannsynlige til å lykkes med noe enn folk som ikke har trua på seg sjøl og heller gir opp eller ikke prøver.. dessverre er disse folka også ofte jævla store egoer som oppfører seg som om de er den viktigste i verden. Kjipt, men men.

Jeg fikk conct som bekreftelse jeg, nå misunner jeg Øystein no skammelig for detta var jo ikke halvparten så festlig ord engang. ;)