Dette er hjernen min før jeg sovner, og hva H. må sovne til..

Hvorfor blir ikke skinnjakker solbrente? Jeg har hørt at det lages skinnjakker av griseskinn.. Og griser kan jo bli solbrent. Så hvordan har det seg da at jakkene ikke blir det? Behandles de med noe? En type supersolkrem? I såfall, kan vi mennesker bruke den også?

Jeg gjør det med vilje. Forstyrrer. Han har lest de første 50 sidene av Knausgårds "Min kamp", bind 1.og prøver å jobbe seg gjennom de siste 500.

Selv synes jeg den boktittelen har blitt brukt en gang for mye allerede. Men sånn salgsmessig er det vel rimelig genialt. Jeg går utifra at folk blir nysgjerrige? Om bøkene utgis i Tyskland, hva vil de da hete? Et lite oversettingsproblem der muligens?

Jeg har lovet meg selv at den dagen han blir irritert med en gang jeg begynner å pjatte, er dagen det blir slutt mellom oss.
Jeg sier at jeg liker at jeg vet hvorfor han alltid ligger med det ene kneet ut til siden, og han sier at jo, det er bra, for hvis ikke hadde jeg sikkert blitt irritert hver gang jeg hadde fått den i ryggtavla. Han forteller også at jeg brukte stor plass i går natt og at han måtte ligge helt inntil veggen. Jeg sier at jeg vet det, men at senga tross alt ikke er sååå stor. Jeg vet jeg er breial om natta.

Sannheten er at uansett hvor stor senga er vil jeg uansett bruke mesteparten av den. Jeg tar stor plass. Sånn er det bare. Men jeg elsker at han lar meg få sove ytterst. Selv om han da får litt dårlig leselys.

Uttales det Naijk eller Naijkiii? Er det en norsk og en uttabygds måte å si det på?

Jeg snikleser. Knausgård hadde visstnok dype bekymringer rundt hvorvidt penisen hans ville "vokse" skeivt eller rett. Pubertet er ræva og jeg priser meg lykkelig for at akkurat den bekymringen har gått meg hus forbi.

Jeg lurer på om jeg får kjefte ut av vinduet om gjestene på baren nedenfor bråker veldig i natt. Sånn feks. klokka fire. Jeg pleier uansett ikke være vennlig innstilt klokka fire natterstid. Det måtte jeg gjerne få gjøre.

Han stirrer ned i boka igjen og jeg spør om det er irriterende at jeg pjatter så mye. Han sier nei uten å ta blikket fra sidene. Og jeg tenker at nå, en av de nærmeste dagene, kommer han til å si at han må klippe seg igjen. Håret hans har begynt å krølle seg rundt brillestengene. Sammen med tredagersskjegget er han uimotståelig.

Jeg sier at han har mange sider igjen, og han flipper gjennom sidene. Og du som ikke liker så tjukke bøker, sier jeg. Jeg gjør kanskje ikke det, sier han og smiler.

Skapdørene til klesskapet står på vidt gap. Han er som meg. Mamma er litt oppgitt og mener det er unødvendig. At rommet ser mye ryddigere ut når dørene er lukket. Jeg er selvfølgelig enig, men jeg liker oversikten det gir meg og åpner alle dørene selv om jeg skal bare inn i det ene skapet. Og jeg lukker dem nesten aldri.

To mannsstemmer og en damestemme ler utenfor vinduet. Jeg tenker at jeg får lyst til å kjefte. Jeg er litt sånn noenganger. I amerikanske filmer kaller de det å "blow of some steam". Klokken er bare fem over ett, så det er litt i tidligste laget. Jeg poker deg heller i siden enda en gang, og mottar et smil.

Lykke i bilder

Lykke i bilder:

Bibliotekhumor... tallet er altså 6.

Vakre, herlige venninner

Verdens største kran utenfor soveromsvinduet?

Indisk med H.

Litt kreativ veggpønt.

de 7 viktigste tingene jeg har lært de siste 7 dagene.

de sju siste dagene har jeg lært dette:

1. ting uttales ikke alltid slik det skrives
2. selv om det ikke ser glatt ut, er det helt sikkert det
3. kommer noen gående rett mot deg? flytt deg. de vil ikke gjøre det
4. dopapir kommer ikke hoppende inn på badet av seg selv
5. merk maten din godt med navn
6. å handle på salg er dumt
7. varmtvann er undervurdert.

Toget skuffer aldri

Jeg er på tur hjem fra kjærleik, kyss klapp og klem. På tur hjem. Med tog. da blir jeg sånn:

Grunnen til at jeg fnyser er selvfølgelig fordi jeg har hatt tre fine dager hos H. Tre korte, men særs innholdsrike, vakre dager.

Jeg og Jules har gått på en smell i Bogstadveien på Majorstuen, eller "Bågstadveigen" på "Majorstuggua" som jeg har døpt det om til. Etter tre forskjellige trikker og stengt bane kom jeg endelig fram og kunne kaste meg i J's utstrakte armer. Vakkert. Handling på salg gjør varmt langt inni sjelen, spesielt med verdens beste Julie.

Jeg og Jules ville smi mens jernet var varm og tok med oss H. på Ikea. Med lånt stasjonsvogn og lovnader om prosenter måtte dette bare bli en strålende opplevelse fra start til slutt.

Ingen mennesker på Ikea! Eller hvertfall nesten ingen. Null kø inn i kjøttbollehimmelen! Vi kom oss så vidt ut igjen til klokka 23.00, og da med en kvittering som fortalte oss at vi hadde svidd av nærmere 6000 spenn.. Enorme pakkeskills og entusiasme, og vi fikk med oss alt hjem.

"Dagen i dag den kan bli vår beste dag", sier gammelkalln Erik Bye, og dagen i dag har jaggu ikke vært så aller verst den! Kafé Sara, ikke Kafé Sør, med Kjersti, Pål Endre, Thomas, Martin og H. Ekke heeelt overbegeistra for maten, men selskapet skal en ikke si no' på. Lo oss gjennom P's fylleangst, og T's manglende matlyst og dalende skoleutsikter. Vippa litt på stolen og drakk glasscola. Ah, himmel.

Mikael, Billy og Lack x2 er oppskrudd. Jeg er på toget hjem og har funnet ut at jeg er litt DMBs "Grey Street" i dag. Det hjalp ikke akkurat på humøret og det faktum at jeg måtte forlate en trygg favn som syntes jeg skulle være der for alltid, at jeg fikk en skyhøy oppvaskbørstediskuterende narkis ved siden av meg som på Hamar ble bytta ut med fem fjortisjenter. De hadde vært på kino og sett den KULESTE filmen de hadde sett noen gang. Jeg tror jeg dør.

I morra er det MR, og jeg håper for deres skyld at det ikke er en veldig trang trommel det er snakk om..

Håper jeg kan belønne meg selv med en HM-pakke i posten.

God natt, folkens

Og H? Hundre grønne epler og fingerfletting neste uke?

Dagens bilde 07. januar

Pappas wok. Mat for mons. For alle egentlig!:)

Lars Winnerbäck i novembernatta

Hjertet mitt dunker i takt med bassen.
Det er i sånne stunder jeg er lykkelig.

Noen mennesker inspirerer. Noen situasjoner, stemninger får meg til å boble. Til å ese ut i farger, ord og bilder til jeg bare må. Må få skrevet det ned, få det ut. Før det blir borte eller noen andre tar det. Konserten i kveld var et slikt øyeblikk. Denne vakre mannen med det tafsete håret og de store tekstene.

Ikke en gang den kjempefulle og kranglete gutten med lua kunne ødelegge. Med ett visste jeg hva jeg ville gjøre med livet mitt. Om jeg kunne få bestemme.

Jeg vil stå der, alene på scenen med mitt band. Med mine tekster. Mine ord, mine følelser og min energi. Jeg vil tilføre noe der jeg står med lyskasterne i ryggen. Jeg vil føle på display for disse menneskene og de skal føle det de også. At de betyr noe. At de er noen. For meg.

H. er ei uke i Rondane...

Jeg er så himla dårlig på å legge meg! Og spesielt i dag.  Jeg gikk for å legge meg for tre timer siden. Nå er klokka 00.26. Still no action.

Det kan være fordi  at når jeg endelig får lagt meg blir det alene.  Jeg er alene i natt for første gang på lenge, og savner min H.  Det hjelper lite at sengeklærne mine fortsatt lukter litt som han.

Jeg skal legge meg, grave hodet ned i puta og sniffe inn duften av trygghet.

en høstdag 2009.

Det er vakkert der jeg varmer hendene mine i lommene dine. Solen slikker bladene tørre for høstdugg og du smiler lurt mens du forteller om den siste konserten du var på.

Jeg er så goofy-happy at jeg blir ustødig i dine armer, og du stryker håret bort fra øynene mine. Det har flagret i vinden og blitt uryddig. Og du rydder meg og håret på plass igjen.

Verden tvinkler i gult, rødt og gull, og taggerne under brua har for en gangs skyld fortalt min historie. Endene sloss for oppmerksomheten, men du vinner.

Benkenes triste sitater passer ikke i dag. Heller ikke den ensomme nede ved elva. Brun frakk og kalde hender. Men det er vel sånn at alt har to sider, selv om jeg i dag kun ser den ene.

Vi sparker småstein, myser og klemmer hender.

Selv skosålene våre smiler der de blir trampet mot den våte asfalten.

AABACA - en komposisjon av livet.

Jeg har mistet akkorden min. Når jeg kjenner etter kom jeg heller ikke inn helt der jeg skulle. Jeg prøvde å føle på pulsen, men mistet kontroll på hvor mange solorunder de hadde tatt. Fire? Fem?

Kapellmesteren rekker stadig en finger i været for å signalisere at jeg skal begynne på toppen igjen. Men stemmen min er så sliten. Vi har øvd så lenge og jeg glemte å varme opp. Jeg må bare synge ferdig refrenget mitt.

De andre er ferdige med A-delen x2. Nå forventes det at jeg skal komme inn igjen, etter andre solodel. Men jeg har ennå ikke funnet den igjen. Akkorden min.

De vamper stikket. Messer høyere og høyere. Nå må jeg da snart høre etter og følge med. De ligger langt foran meg og jeg burde vel snart skjerpe meg og komme meg etter. Rynkene blir dypere idet de skjønner at det ikke kommer. Tonene der nede ifra. De velkjente. De kan av og til forstås som latter. Men stort sett er det akkurat det de ikke er.

Siste A-del. De har kjørt B-delen og bridgen. Min tur. Igjen. Jeg har fortsatt ikke funnet den. Stemmen min. Akkorden min.  Kanskje til neste konsert. Kanskje neste år.

Eller kanskje jeg allerede har sunget min siste avslutningstone. Kanskje dette er så bra det blir. Jeg kommer skrått inn på første A-del og kommer aldri inn igjen.

2010

"Jeg har litt trua på 2010, skjønner du"

Jeg har det. Trua. Jeg har trua på at dette er året for meg. At dette er året hvor alt skal snu, og jeg skal bli glad. Langt inni beinmargen-glad.

Jeg tror jeg blir frisk dette året her. Kanskje ikke 100%, men 60? Det hadde vært fint.

Jeg håper jeg skal bli flinkere til å ta vare på vennene mine i dette nye året som er på vei. Fortelle dem at jeg er glad i dem oftere. Be meg selv på besøk oftere, og be dem på besøk oftere. Ringe oftere, og sende flere håndskrevne brev. Minne de fantastiske menneskene jeg er glad i om at de er tvers gjennom fantastiske.

Jeg skal begynne å jobbe to dager i uka i dette nye året. Det er drømmen. Helst som lærer et sted. Og jeg skal elske det. Jeg skal sette pris på det og glede meg over det jeg får til. Resultatene jeg vil få, barna jeg vil bli glad i.

Jeg skal bli flinkere til å besøke besteforeldrene mine i 2010. Bli kjent med dem som personer, ikke bare besteforeldre. Ringe oftere uten noen spesiell grunn, lure på hvordan dagene deres er og lytte når de svarer.

Jeg skal bli flinkere til å overraske folk med smågaver og kort når de minst forventer det. En oppmerksomhet og et vink om at de blir tenkt på er alltid oki.

Jeg skal være glad i meg selv i 2010. Jeg skal være snill med meg selv. Gjøre ting jeg liker, ting jeg blir glad av. Jeg skal bli flinkere til ikke å ha dårlig samvittighet hele tiden. Om jeg blir like flink som jeg håper til punktene ovenfor vil uansett den dårlig samvittigheten min halveres. Minst.  Jeg skal synge mer, danse mer og le mer. Jeg skal gå på flere konserter og spise mer overprisa middager ute. Jeg skal være fjåsete og teit og fjortis jevnlig, og skal smile til nesten alle jeg møter.

Jeg skal skru av tv'n oftere og spille mer kort. Invitere til gammeldagse spillkvelder med té og brettspill. Kanskje med stearinlys til.

Jeg har som sagt trua. Trua på mer samvær. Flere fjortistendenser, dype samtaler og kortspill. Flere klemmer og overraskelser. Og god helse.

Godt nytt år alle sammen!