torsdag 28. januar 2010

Dette er hjernen min før jeg sovner, og hva H. må sovne til..

Hvorfor blir ikke skinnjakker solbrente? Jeg har hørt at det lages skinnjakker av griseskinn.. Og griser kan jo bli solbrent. Så hvordan har det seg da at jakkene ikke blir det? Behandles de med noe? En type supersolkrem? I såfall, kan vi mennesker bruke den også?

Jeg gjør det med vilje. Forstyrrer. Han har lest de første 50 sidene av Knausgårds "Min kamp", bind 1.og prøver å jobbe seg gjennom de siste 500.

Selv synes jeg den boktittelen har blitt brukt en gang for mye allerede. Men sånn salgsmessig er det vel rimelig genialt. Jeg går utifra at folk blir nysgjerrige? Om bøkene utgis i Tyskland, hva vil de da hete? Et lite oversettingsproblem der muligens?

Jeg har lovet meg selv at den dagen han blir irritert med en gang jeg begynner å pjatte, er dagen det blir slutt mellom oss.
Jeg sier at jeg liker at jeg vet hvorfor han alltid ligger med det ene kneet ut til siden, og han sier at jo, det er bra, for hvis ikke hadde jeg sikkert blitt irritert hver gang jeg hadde fått den i ryggtavla. Han forteller også at jeg brukte stor plass i går natt og at han måtte ligge helt inntil veggen. Jeg sier at jeg vet det, men at senga tross alt ikke er sååå stor. Jeg vet jeg er breial om natta.

Sannheten er at uansett hvor stor senga er vil jeg uansett bruke mesteparten av den. Jeg tar stor plass. Sånn er det bare. Men jeg elsker at han lar meg få sove ytterst. Selv om han da får litt dårlig leselys.

Uttales det Naijk eller Naijkiii? Er det en norsk og en uttabygds måte å si det på?

Jeg snikleser. Knausgård hadde visstnok dype bekymringer rundt hvorvidt penisen hans ville "vokse" skeivt eller rett. Pubertet er ræva og jeg priser meg lykkelig for at akkurat den bekymringen har gått meg hus forbi.

Jeg lurer på om jeg får kjefte ut av vinduet om gjestene på baren nedenfor bråker veldig i natt. Sånn feks. klokka fire. Jeg pleier uansett ikke være vennlig innstilt klokka fire natterstid. Det måtte jeg gjerne få gjøre.

Han stirrer ned i boka igjen og jeg spør om det er irriterende at jeg pjatter så mye. Han sier nei uten å ta blikket fra sidene. Og jeg tenker at nå, en av de nærmeste dagene, kommer han til å si at han må klippe seg igjen. Håret hans har begynt å krølle seg rundt brillestengene. Sammen med tredagersskjegget er han uimotståelig.

Jeg sier at han har mange sider igjen, og han flipper gjennom sidene. Og du som ikke liker så tjukke bøker, sier jeg. Jeg gjør kanskje ikke det, sier han og smiler.

Skapdørene til klesskapet står på vidt gap. Han er som meg. Mamma er litt oppgitt og mener det er unødvendig. At rommet ser mye ryddigere ut når dørene er lukket. Jeg er selvfølgelig enig, men jeg liker oversikten det gir meg og åpner alle dørene selv om jeg skal bare inn i det ene skapet. Og jeg lukker dem nesten aldri.

To mannsstemmer og en damestemme ler utenfor vinduet. Jeg tenker at jeg får lyst til å kjefte. Jeg er litt sånn noenganger. I amerikanske filmer kaller de det å "blow of some steam". Klokken er bare fem over ett, så det er litt i tidligste laget. Jeg poker deg heller i siden enda en gang, og mottar et smil.

5 kommentarer:

Hilde sa...

gjenkjennelse! genialt :)

Audrey Wilsen sa...

Silje min! Jeg er så glad i bloggen din, for den er så deg, og jeg er så innmari innmari glad i deg! Jeg virkelig koser meg hver gang jeg klikker meg inn på sida di og ser at det finnes en ny brukerdose med herlige Silje-ord, for det slipper meg inn i hodet ditt et par minutter. Du skriver og gir der andre bare pjatter. Jeg kjenner deg så igjen i hver eneste bokstav. Jeg savner deg veldig, men vet at uansett hva så er vi de samme. Og det er ikke bare jeg som kommer på resept. Kom deg over dammen snart'a. ;)
Stooooor klem!!!

Julie sa...

Hihi, fniste mens jeg leste dette. Du skriver så godt at jeg føler jeg er en del av situasjonen. Herlig*

Stargazer sa...

Grunnen til at skinnjakker ikke blir solbrente er vel strengt talt at lærhud, som de fleste er det som er mest motstandsdyktig mot vind og vær, mens underhuden er litt skjørere.

Men jeg tipper prosessen med å preparere skinnet tar vekk f.eks melaninlaget, som i og for seg fungerer som en beskyttelsesmekanisme mot solbrenthet, og når huden er død så er det ingenting å beskytte lenger/ingen hud som blir skadet av UV-stråling.

Visste du forresten at UV-stråler faktisk kan skade DNAet i seg selv, slik at kroppen/huden faktisk må reparere sitt eget DNA? Det er derfor det går galt noen ganger, DNAet muterer og celler begynner å dele seg uhemmet.

Men samtidig falmer jo skinnjakker..

Men hvem vet, kanskje skinnjakker også får vondt?

Einherjer sa...

Er så ambivalent i forhold til skinnjakka mi. Jakka er så viktig. Jakka er hele meg i ett plagg, man kan ikke bli sett uten. Juli som januar, jakka er med. Ikke snakk om at man ifører seg noe annet og varmere bare fordi man nærmer seg -30 på gradestokken i vinduet. Å frata meg jakka er som en offentlig henrettelse. Som å kappe penisen av. Jeg gremmes av alle ungjyplingene med gigantiske jakker i de grelleste neonfarger. Det er visst det heiteste nå. Jeg bærer min svarte skinnjakke med en viss ærefrykt. For hva har den egentlig gått gjennom? Jeg kan være klisjemessig ideologisk til tider. Ta pelssaken. Alt ved pelsindustrien er åpenbart moralsk og etisk uforsvarlig. Så jeg glaner så stygt og skummelt jeg bare kan på enhver frossen eldre dame iført en av disse gigantiske revepeltene. Lar blikket bevege seg opp og ned langs de forkruplede kroppene deres et par ganger, så det ikke kan sås tvil om hva jeg misliker ved de gamle damene, de flotte husmødrene som bygde landet og som strengt tatt kjøpte pelsen årevis før man hadde snøring på oppdrettens kynisme. Men hva med skinnjakka mi? Den var en skikkelig investering i sin tid. Jeg ga mellom to og tre av de største lappene våre for den, det dyreste plagget jeg har kjøpt. Den er myk og fora, og ser superrocka ut. Og skinnet er fra ei geit fra Sør-Amerika en plass. Jepp, ei geit. Han var ei fri geit, vandra den peruanske tundraen i årevis før han kasta håndkleet inn for godt, og skinnjakkemakere i Peru fant ham. Han lå der i ei grøft, smilte litt skeivt i en lykkelig dødsrykning. For man kan vel på ingen måte sammenlikne geiteskinnsoppdrett i lutfattige Sør-Amerikanske land med den grusomt kyniske pelsdyroppdretten i Norge?

Knausgård 1 er akkurat unnagjort. All omtalen har kanskje ikke vært godt for bøkene. Han kan faktisk ikke sammenliknes med Hamsun og Ibsen. Og han har gitt fortellingen om sitt liv litteraturhistoriens dårligste tittel. Men det er ei av de beste bøkene jeg har lest på flere år. Den er nær, naken og usminka om det å vokse opp, ungdomsår, pubertet og faenskap. Og om relasjonen mellom far, sønn og hvordan det kan prege et helt liv. Og den er sterk om døden. Og alkoholisme. Man sitter og nikker gjennom boka, kjenner meg igjen i det meste. Knausgård rettferdiggjør allverdens skjeve, femtenårige kjønnsorgan. Og alle refleksjonene, det at boka er bygd opp nærmest utelukkende av digresjoner er sterkt og friskt.. Hamsun du, pøch, dette er Saabye Christensen på sitt beste om man skal sammenlikne med noe. Nå venter "Salmer ved reisens slutt" før Knausgård 2 kjøpes inn.