onsdag 6. januar 2010

Lars Winnerbäck i novembernatta

Hjertet mitt dunker i takt med bassen.
Det er i sånne stunder jeg er lykkelig.

Noen mennesker inspirerer. Noen situasjoner, stemninger får meg til å boble. Til å ese ut i farger, ord og bilder til jeg bare må. Må få skrevet det ned, få det ut. Før det blir borte eller noen andre tar det. Konserten i kveld var et slikt øyeblikk. Denne vakre mannen med det tafsete håret og de store tekstene.

Ikke en gang den kjempefulle og kranglete gutten med lua kunne ødelegge. Med ett visste jeg hva jeg ville gjøre med livet mitt. Om jeg kunne få bestemme.

Jeg vil stå der, alene på scenen med mitt band. Med mine tekster. Mine ord, mine følelser og min energi. Jeg vil tilføre noe der jeg står med lyskasterne i ryggen. Jeg vil føle på display for disse menneskene og de skal føle det de også. At de betyr noe. At de er noen. For meg.

2 kommentarer:

Julie sa...

Jaaaaa! DO IT!
Så kan jeg stå i salen og nye klangen av den vakre stemen din :)

Den gamle sa...

Akkurat dette har jeg fortalt og fortalt og fortalt deg mange ganger. GJØR DET!!!