Jeg har mistet akkorden min. Når jeg kjenner etter kom jeg heller ikke inn helt der jeg skulle. Jeg prøvde å føle på pulsen, men mistet kontroll på hvor mange solorunder de hadde tatt. Fire? Fem?
Kapellmesteren rekker stadig en finger i været for å signalisere at jeg skal begynne på toppen igjen. Men stemmen min er så sliten. Vi har øvd så lenge og jeg glemte å varme opp. Jeg må bare synge ferdig refrenget mitt.
De andre er ferdige med A-delen x2. Nå forventes det at jeg skal komme inn igjen, etter andre solodel. Men jeg har ennå ikke funnet den igjen. Akkorden min.
De vamper stikket. Messer høyere og høyere. Nå må jeg da snart høre etter og følge med. De ligger langt foran meg og jeg burde vel snart skjerpe meg og komme meg etter. Rynkene blir dypere idet de skjønner at det ikke kommer. Tonene der nede ifra. De velkjente. De kan av og til forstås som latter. Men stort sett er det akkurat det de ikke er.
Siste A-del. De har kjørt B-delen og bridgen. Min tur. Igjen. Jeg har fortsatt ikke funnet den. Stemmen min. Akkorden min. Kanskje til neste konsert. Kanskje neste år.
Eller kanskje jeg allerede har sunget min siste avslutningstone. Kanskje dette er så bra det blir. Jeg kommer skrått inn på første A-del og kommer aldri inn igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar