oppklaring til meg selv.

jeg gnir albuer med månen, og de våte veiene. det lukter sommer og regnet kjærtegner meg på kinnet. vasker bort støvet og solen fra tidligere på dagen. leppene smaker bringebær og is. Steinar lurer på hva forskjellen på å bli rystet og rista er, og du vet det. selvfølgelig vet du det. du er mitt orakel og kjenner meg nesten bedre enn jeg gjør selv.

magen er en trampoline og ser ikke til å kunne bestemme seg om følelsene skal være gode eller dumme. om det skal være steiner eller sommerfugler. om jeg skal sveve eller synke til bunns som en dupp. den kaster terninger og improviserer, noen vil nok også kalle det juks.

understrømmene river og overtonene synger. som en låt som enda ikke har blitt skrevet, men som er følt, sunget og levd. uansett hvordan den skrives vil den aldri vise min verden rettferdighet.

jeg kan ikke forklare det, men jeg vil ikke heller. Jeg vil putte det under gensern og gjemme det. bære det med meg, og av og til kjenne etter om det er der. at jeg ikke har mista det på veien til hvor jeg nå skal. for jeg ble et bedre menneske av det. av deg.

everytime i blink, i have a tiny dream

and my little pink heart, is on its little brown raft
floating out to sea.

erru freeeeesh, eller??

lille Oslo, er en egen planet.

jeg elsker det! måten jeg føler meg i "storbyen". Asfalt under beina med små lunger av grønt. Trikken som knurrer, bilalarmene som jaller,alle menneskene jeg ikke kjenner. Jeg tror det er sånn det føles å være fri. misforstå meg rett, jeg er jo det hele tiden, men jeg føler jeg kan være meg selv i tigerstaden. Være meg selv slik jeg er nå, ikke slik jeg var for noen år siden. Jeg kan begynne på nytt hver gang jeg går av toget. Hver gang skoene mine lager gjenlyd på stasjonen, på tross av alle menneskene. Hver gang den søtlige lukten av eksos slår meg, i byen som aldri er stille.

is, øl og pølser med bobler i gresset i parken. Smil, klemmer og ektefølt omsorg. sol i øynene, grønne lys og bananer. Mario, kakao og sommerfugler.

jeg har vært i oslo på besøk hos Aud i helga, feira bursdagen hennes og littebitt min. Å komme på hotell Audrey i trondheimsveien er verdens beste medisin:) jeg foreslår en kjede!
masse vakre mennesker, kake og vin!

jag vill bara sitta här med benen i kors.och varför vill jag det,det är inte svårt att se.för att du sitter bredvid förstås

du e nå messom så gossin å du att!

i dag

jeg er så redd for å bli skuffa i dag. at ting ikke er som det virker. at gamlekarene ikke rocker som de gjorde.

at maleriet jeg møysommelig har malt viser seg å være blank løgn. At sommerfuglene i magen min brått blir omgjort til storsteinen på Dahle. At alle ordene setter seg fast på tungen.

jaja, blir det sånn får vi improvisere :)

Jeg håper de spiller Reflections

Min gamle far.

han humrer langt nedi dypet mens han tvinner skjegget og barten der leppene møtes, i munnviken. Han ler av sin egen vits. ordspill, det morsomste han vet. Han blir glad når jeg stryker han på ryggen, og jeg stjeler meg til en kyllingbit. Han lager nachos, igjen, han vet at jeg elsker det. Forteller meg enda en gang at han skulle hatt gassovn, det er fantastiske greier. Hodet hans er som et puslespill av tanker, gamle sanger, dikt og sitater. "du må roe rei ner". Det finnes et sitat for alt, og han knekker alle stemninger. Av og til er han i overkant lystig, og må roes ned som et lite barn. Jeg minnes all flørtingen med kassadamer, dansingen i offentlig rom og seksualundervisningen for hele bygda. Men jeg er aldri flau, heller stolt. Han er ikke som de andre pappaene.

Han har hår på hendene, blodutredninger på vristene og håret hans skulle vært klipt igjen. "N keinn kje klyppe re fårr stutt, da ser døm eille arran oppi der da veit du". Han halter på det ene beinet men nekter for at det er "illt".

"Klei me litt på ryggen, Silje." Akkurat som da jeg var 5. Han har smitta meg, jeg er selv ekstremt svak for ryggkløing. Han har hundrevis med hjemmevideoer av hans glede og stolthet fra når jeg var liten. Timesvis med "Tinstedaten" og konsertopptak. Han blir rørt av ingenting, og griner for et godt ord. Han er den sterkeste jeg vet om og supermann.

Han hater urettferdighet og blir fly forbanna. Kaster snøballer på smågutter og synger singstar med overbevisning. Han plystrer konsekvent en halvtone for høyt, men synger andrestemmer som en proff.

"kom hit, hør på denna her". Stort forventningsfullt glis. Digging på høyt nivå. Jeg husker fortsatt alle timene vi brukte klistra foran tv`n. Folkearv mente du det var. Alle bør ha sett eller hørt dette. Jakob Sande, Erik Bye, Cornelis Wreesvijk, Kjøtt, Stavangerensembelet. Ikke sant Tove-Mette? Jo-a, Pappa!

En 7åring forkledd i en 49 årings kropp. Barnslig glede og stolthet. Når han burner oss, sender meg bilder av god mat mens han vet at jeg sitter hjemme med knekkebrødene mine, forteller en vits, eller griner av lykke. Rister der han sitter med upussa briller og ukjemt hår med passgenseren sin. (ja, han har egen passgenser han bruker hver gang vi er ute å flyr. det er den samme han brukte den dagen passbildet ble tatt...)

Han er ikke som alle andre. Han er bedre. Han har lært meg å passe på meg selv, spørre om hjelp, familiens viktighet, og ikke å dømme. Han leker. Jeg passer på han, han passer på meg.

grøss og gru. enda en bursdag.

jeg haaar så dårlig tid!

før jeg blir gammel vil jeg helst oppleve alt som kan oppleves. Jeg vil selvfølgelig ha barn, en snill mann jeg forguder, hus med skog rundt midt i byen(kremt...) og en jobb jeg trives i. Jeg vil reise og se verden, og jeg vil se alle kriker og kroker av Norge. Jeg vil bli kjent med masse nye mennesker, helst alle menneskene i hele verden og ha en stor haug med gode, nære venner jeg kan være glad i. Jeg vil være aktiv, se masse fine konserter, kanskje holde noen selv og være der for alle som vil.
Grunnen til at jeg nå begynner å få litt hetta er at jeg snart har bursdag.. den 28. april for å være presis, og jeg føler meg allerede gammel. Jeg er ikke så glad i meningsløse fyllekuler lenger. Jeg ler av ungdommen som tøffer seg i sin følelse av utilstrekkelighet og flytter meg alltid for gamle damer på bussen. Jeg synes av og til musikken på konserter er for høy, og forstår mindre og mindre av teknologien. Jeg tar også meg selv i å bruke uttrykk som "dette går da ikke an" og" noen må ta ansvar". Jeg blir kald på magen av for korte gensere, og har forlengst sett den praktiske gleden i riktig skotøy. Det er viktigere at det er godt å gå i, enn at det ser kult ut. Jeg har forlengst skjønt at værmeldinger ikke er til å stole på og at en leilighet med sjarm stort sett har bare det, sjarm. Jeg føler også en enorm trang etter å være ute i sola. Dette tror jeg har kommet med alderen. Skremmende.

Slik jeg ser det har jeg brukt mine tidligere 22 år relativt fornuftig. Jeg har studert, jeg har lekt, jeg har blitt kjent med nye mennsker. Jeg har opplevd kultur, lest bøker og hatt gode samtaler. Hvordan jeg nå skal rekke alt jeg har lyst til i løpet av de neste vel, om vi er optimistiske 80 år skjønner jeg virkelig ikke og jeg frykter jeg må prioritere.. Jeg tror litt av det som freaker meg ut er det faktum at folk rundt meg er så jævla etablerte. De forlover seg i hytt og pine, barn skvises ut over en lav sko og hus kjøpes. Jeg er IKKE der, men frykter at jeg burde være det.

Min far har aldri likt å bli eldre. Han fikk sin første krise da han var 30, og har hatt en ca hvert eneste år siden. Og nå ligger han tynt an, han sier nemlig at det er på sine barn man merker først om man blir eldre eller ikke.. Men klart, han er nå inne i sitt 50'ende år også..
Han har kjøpt seg motorsykkel, og den er solgt igjen. Han har hoppet i fallskjerm, dykket og stupt. Han kjører karsuell hver eneste Otta Martn og blir dårlig hver gang. Han er rett og slett lite klar for å bli gammel. Akkurat som jeg.

MEN, jeg hopper fortsatt i sølepytter. Jeg spiser meg dårlig på søtsaker og furter når jeg ikke får det som jeg vil. Jeg får fortsatt hyl i magen og kler meg til stadighet for lettkledd i forhold til været. Jeg bryr meg lite om at sokkene mine av og til ikke er like, eller at jeg ikke rekker alt jeg skal gjøre i løpet av en dag. Jeg ler fortsatt av folk som faller, og kjenner av og til en enorm trang til å gjøre noe slemt.


Joda, det er fortsatt håp.

hva er det som SKJER med verden???!!

nydelig dag, funnet fram igjen ett av de altfor mange parene med tøysko fra vinterdvalen. Borti gata leker en fin liten gjeng seks og syv åringer. De snakker høyt og ler enda høyere. Jeg går forbi og tenker "ah, tenk å være 6 år da. De er jo så søte".

Uansett,dagen var fin og tøyskoene lette. Jeg gikk forbi og ante fred og ingen fare da en av disse djevelungene kalte meg hore. "HVA SA DU SA DU?" Det skal lite til å jekke ned en 7åring, hvertfall om du tar han i et overraskende øyeblikk. Dere som kjenner meg vet at jeg er glad i barn, jeg elsker dem, men ikke når de roper hore til meg. Da misliker jeg dem ganske sterkt.


Man kan vel egentlig ikke skylde på barna heller. Når jeg spurte han om han visste hva hore betydde, og hva en hore gjør, ante han selvfølgelig ikke det. Men noen må jo ha lært han dette nedverdigende uttykket, og disse noen har tydeligvis glemt å forklare han meningen bak det og at dette er ikke noe man kaller andre mennesker. Jeg tok meg da den friheten å gjøre dette for "disse noen".


Det jeg egentlig kunne ha gjort, ser jeg nå i ettertid, er å dra disse djevelbarna etter ørene hjem til mammaene deres og fortelle dem hva deres englebarn har gjort. Spurt hvor de har dette fra og fortalt dem at dette IKKE er pent. Jeg kunne.. men jeg ser også at det kunne ha vært litt i overkant.

Jeg var IKKE sånn når jeg var 7. Jeg kunne neppe ordet hore, og om jeg gjorde det ville jeg absolutt ikke gått i veien og sagt det til et villt fremmed menneske. Hva er det som SKJER med verden???






(bildet er av random "englebarn")

muligens Big bang på torsdag...:)

De åpner med en slager, Hurricane Boy. Gretchen dunke stødig med Olafs hjelp, den skamklipte hippien gliser konsentrert. Øystein har allerede damene i sin hule hånd, det er bare et tidsspørsmål før skjorta går. Han har strategisk nok trykknapper, hans fru hadde måtte sydd heftig om det ikke var tilfellet. Det er bare han som kan være så breial og nasty og fortsatt komme unna med det, ikke bare komme unna, men være skamheit. Nikolai spiller som bare Nikolai kan. Endelig er han tilbake. Endelig. Lysene reflekteres i stemmeskruene. Ølen smaker bittert og kjøler behagelig.Støvet glinser i lysene og bassen dunker i gulvet. Jeg er rusa, høy på de svette kroppene som danser i takt med musikken rundt meg. De smiler alle sammen, akkurat som meg. De smiler i lyset fra lyskasterne og slipper seg løs. Vi er i ett med hverandre og alene på samme tid. Alene med følelsene, men sammen om opplevelsen.

Alt var bedre før. Det kommer aldri en ny Elvis. Hans hoftevrikk kan ikke kopieres og vil aldri kunne skape lignende hysteri igjen. The Beatles. Aldri noen ny Beatles. Paul kommer fortsatt med oppgulp, en og annen bra låt, men det kan ikke sammenlignes. Something in the way she moves treffer meg fortsatt i mellomgulvet. Det er spent umulig å ikke vugge i takt. Småsur gitar, gnikkelyden ved skiftende grep. Vakkert. Tom Waits og Neil Young, ingen nye låtskrivere som Tom Waits og Neil Young.


Ikke bare kvaliteten på musikken har dalt, men også rockestjernefaktoren. Turboneger fikk pes da de forlangte flere liter med sprit på Otta Mart'n, Rehab i hytt og gevær. Ingen kveles av sitt eget spy lenger.

Øystein har endelig revet opp skjorta. Ive got the sound, Ive got the feeling, Ive got the sweat, and I need a job. han brenner seg på sin egen brystkasse, og jentene synes det er fett;) Jeg også.

bringebær i skje

jeg vet ikke helt hvor jeg er for tida. sør for sør, øst for øst. jeg aner ikke, men jeg er hvertfall ikke der de andre er, eller hvor jeg helst vil være. fysisk plassert i verden vet jeg jo hvor jeg er. jeg hutrer i kalde Norge og lengter etter noe. Noe annet. Varme, kulde, ett fett. Noe annet.

Dypere og mentalt sett er jeg flyvende. Høyt der oppe. Jeg observerer. Jeg ser at tida går, og tida står stille, jeg ser at de små blir større, de gamle blir eldre og at jeg ikke henger med. Jeg suser rundt i min egen verden og følger ikke med på notene. Det er deilig og frustrerende på samme tid. Alt er på vent. Jeg venter på at jeg skal bli like fresh som jeg var for snart ett og et halvt år siden. 1 år 3 måneder og 8 dager for å være presis. Jeg venter på at jeg skal føle meg nyttig, føle meg fri, og føle meg kapabel til å gjøre alt jeg drømmer om. Alt jeg drømmende ser alle andre gjøre. At jeg skal få lært noe nytt, om et annet tema enn meg selv. At jeg igjen blir en deltager, ikke en tilskuer.

Jeg savner at folk blir sinte på meg. At de kan stenge meg ute, at de lar være å ta hensyn. Jeg savner å være den som står på alle ansvarslister og har orden på det meste. Som tar tak og ordner opp. Den alle kan stole på at fikser. Jeg savner å være slem, frekk og ufin, ikke bare en nikkedukke som takker og sier ja. Jeg savner det å kunne være misfornøyd uten å ha dårlig samvittighet.

Men likevel, jeg har det bra. Jeg har bringebær på skje, sol i øya og en bok jeg bare har lest tre sider av. En bok jeg VET er bra. Jeg skrur av og til på tv'n og oppdager filmer jeg elsker, og jeg får sett hele. Helt tilfeldig. Jeg møter på mennesker jeg ikke har sett på en evighet, og jeg har alltid tid til en prat og en kaffe. Jeg har muligheten til å reise på besøk når som helst, hvor som helst og kan reise hjem når jeg vil. Jeg kan våkne og tenke at jeg vil sove noen timer til, hver eneste morra. Jeg kan høre skoene tråkke etterlengtet på asfalten etter en lang vinter, gå på torget og kjøpe meg blomster. Jeg kan våkne av duene som kurrer iltert på andre siden av gata, og at barna i leiligheten under skyter ampert med kruttlappistol. De ler høylytt, det må være det morsomste de har gjort noen gang. Jeg kan gå lange turer med musikk på øret, og jeg har en trofast følgesvenn på fire. Pepper møter meg hver morra med heftig halevrikking og dansing på gulvet, og jeg har flere venner jeg kan kalle de beste. Jeg har mennesker som sparker meg i ræva og sier jeg er teit, og jeg har mennesker som minner meg på at jeg er fantastisk. Jeg skal rett og slett ikke klage!

Pupper, shampo og Lars

oki. kjedelig oppdateringsinnlegg.

det hakke skjedd noe. jeg venter fortsatt på å få komme inn på habben og ting tar tid i byråkratiets verden.
Imens nyter jeg sola, Little Dragon, glad-jazz og is. Jeg vikarierer for Dolly Parton og mangler pupper og parykk (noen som har?), blir drept jevnlig og kaster mange 5'ere. Jeg prøver febrilsk å tolke Lars' mumling og forsøker å komme under huden på Minor Majority. Skraper nå bare i øverste laget, men jeg kommer dit. Jeg har tross alt litt "musikalsk ballast".

Sol ute, sol inne, sol i hjertet, sol i sinnet, SOL bare sol!

Stratos, melkesjokolade og loff

ut av døra, sola stikker meg i øynene og fuglene kvitrer demonstrativt. det er vår. du er med meg gjennom musikken vi begge liker, men som jeg nå lytter til alene. jeg hører den lyse latteren din, den som egentlig er litt for lys til å tilhøre en gutt på 23. De lange tynne beina dine under de altfor store buksene tråkker ved siden av meg. Hælene dine er nesten aldri nedi bakken, du tripper som en ballerina. Den store hettegenseren skjuler kroppen din. Den er spinkel ettersom du nesten ikke spiser noe, bare stratos og loff. Du er bortskjemt sier du, jeg nikker enig. Du knegger og vi går videre, du trippende, jeg gående. Jeg innbiller meg hvertfall det, selv om du ikke har trippet ved siden av meg, med hendene i den store lomma på genseren din, på en stund nå.

"Hæ? Men koffor..??" Jeg hører deg fortsatt. Vi har arvet samme staheten, og gir oss aldri. Du knuser meg i sjakk, og ler høyt og triumferende. Jeg krever ommatch og du knuser meg igjen. "Det er sport dette også", sier du, "jeg er sporty". Du mener fortsatt at jeg er den lille kusinen din, og får hetta når jeg forteller deg om ting du mener jeg er altfor ung til. Du på ene enden av sofaen, jeg på andre. Lyttende, med store ører. Du har mye å fortelle. Altfor mye til å være 23 spinkle år. Du vet det selv også. At du aldri har vært som alle andre, og at du aldri vil bli det heller. Du har gjort for mye, forsøkt for mye og feila for mange ganger. Du er og blir en outsider. En 23 åring med høreapparat, på fornavn med alt av uniformerte og med en vennekrets du helst vil bli kvitt, men aldri vil klare deg uten. "De lukter meg lang vei", sier du.

Jeg savner deg, det vil jeg alltid gjøre. Når vi andre samles mangler du og vi vet det alle sammen. Vi merker bedre enn noengang hvor spesiell du var, og hvordan ingen av oss noen gang kan overta din rolle. Din rolle som den vanne, småfrekke gutten i alt for stor genser og med verdens varmeste smil. Gutten som bare vil ha melkesjokolade og stratos i påskeegget.

Jeg setter sangen på repeat mens sola slikker ansiktet mitt. Du ville gjort narr av meg nå :)

nikotinflekker, kaffe og gule gardiner

Du lukter røyk og kaffe. Gammel mentoltobakk. Skapene dine inneholder en blanding av alt som kan få oss til å smile. Du ser ikke forskjell på blått og grønt på uno-kortene og taper alltid mot oss barna. Hendene lange og slanke med gule nikotinflekker på fingrene. Huden gennomsiktig og myk, som spindelvev. Når jeg legger hodet mot magen din høres de gamle gjenkjennelige lydene jeg hørte da jeg gjorde det samme som 5 åring. Du ramser alltid opp oss alle før du kommer til det riktige navnet, og slenger alltid en ekstra gang med kaffekanna før du treffer koppen. Du er høvdingen, stammelederen, og du leder med myk og kjærlig hånd. Maten din smaker bedre enn alle andre sin og du disker alltid opp med alt vi kan ønske oss. "Barna skal få det de har lyst på". Du subber rundt i de hvite tøffelskoene dine og klør deg i bakhodet. Du drar i tyggisen din som en fjortis og hoster krasse, djupe host. Hengslete armer og bein, men med en styrke kroppsholdningen aldri vil røpe.


Med kaffekoppen trygt i hånda og røykringene sivende omkring kroppen, med beina i kors og hvite sko på beina. Sjef, overhode, Bestemor.

ølglass, aftershave og walkingbass

Jeg elsker følelsen når bassen tar tak et sted inni deg, og du kan flyte på den til verdens ende. Den dunker i dans med hjertet ditt. Når gulvet vibrerer og tonene synger. Fingrene leker på tangentene og ordene kjærtegner sjelen din.
Ordene er skrevet bare til deg og griper ditt "er" og "jeg". Du føler det og det er deilig.

Hjertet dunker, du smiler nesten rundt og tårene triller. Totalt overveldet og i din egen verden.

Alle sansene er i bruk. du smaker stemningen. Dampende svette og lukten av øl. Gutta har brukt sine ti minutter på badet og avsluttet med en solid dusj aftershave. Du kjenner hint av den når de smyger seg forbi mot mengden, mot målet fremst foran scena. Jentene danser forsiktig med sine glass med vin og prøver alt de kan å se både sensuelle og rocka ut på en gang. Det blonde håret er pumpet opp og spres mot en bakgrunn av røyk, tomme ølglass og par i heftig tospann. Noen av disse menneskene burde sikkert allerede vært på bussen, på tur hjem mot sengene, evt doskåla.

Du hopper hjem. Lykkelig. Beruset. Glad.

Det finnes mennesker som meg der ute. Jeg vet det, for det er sunget om dem.

du.

hvorfor er det sånn at for å slappe av må du alltid finne noen andre?

Vi sloss om stekespaden. jeg brenner meg, men du klarer på en uforklarlig måte å kysse det bort. Vi lager taco for ørtende gang. Vi har allerede fordelt faste oppgaver; jeg tar meg av kjøttet, og pitabrødene, og du kutter grønnsaker. Du tar deg en øl, jeg foretrekker cola. Jeg er allerede beruset på deg.

hvorfor er det sånn at jeg stadig må be om unnskyldning for hvem jeg er og hva jeg føler?
Du burde vel egentlig satt pris på mine gode sider og oversett de dårlige?

Du ler av meg, sier jeg er rar. At jeg er verdens søteste. Jeg kommer med surveleppa, selv om jeg vet at den kun har magiske krefter på filmlerretet, og du later som den funker. Trøster meg og sier at det kommer til å gå helt fint, vi skal klare det sammen. Eller lager prompelyder mot halsen min med leppene dine og kjærtegner nesa mi. Med ett er jeg uovervinnelig og kan klare alt med deg ved min side.


hvorfor føler jeg at jeg til stadighet trekker det korteste strået?

at jeg og mine meninger uansett er mindre viktige enn dine?
hvem har gjort dette tidligere flotte forholdet til en kamp om hvem som har rett?

du sier du må få lov til å gjøre noe du har lyst til du også.. betyr det at du ikke har lyst til å være sammen med meg? ta en øl, stikke på en konsert, krølle oss sammen på sofaen til en god film.

Overrasket kjenner jeg at hjertet dunker litt fortere når du ser meg i øynene og smiler.
Når jeg spør deg hva du smiler av, humrer du og sier "ingenting". Jeg ser at du titter på meg i øyekroken og det kribler i korsryggen. Vi har tilsynelatende en konkurranse gående om hvem som klarer å gjøre den andre mest fornøyd, men vi bryr oss ikke om hvem som vinner. Vi ler. Vi bytter på å vekke hverandre om natta med stryk og kos, men ingen av oss knurrer likevel av mangel på søvn.

Jeg føler meg såret og tilsidesatt. Jeg sier det til deg, og du kommer deg raskt opp i en forsvarsposisjon Bush ville vært stolt av. "Jeg hadde håpet vi kunne finne på noe sammen", sier jeg, med bæreposene fulle av dine favoritter. Jeg må få lov til å gjøre som jeg vil av og til jeg også sier du og pakker ryggsekken.