fredag 17. april 2009

grøss og gru. enda en bursdag.

jeg haaar så dårlig tid!

før jeg blir gammel vil jeg helst oppleve alt som kan oppleves. Jeg vil selvfølgelig ha barn, en snill mann jeg forguder, hus med skog rundt midt i byen(kremt...) og en jobb jeg trives i. Jeg vil reise og se verden, og jeg vil se alle kriker og kroker av Norge. Jeg vil bli kjent med masse nye mennesker, helst alle menneskene i hele verden og ha en stor haug med gode, nære venner jeg kan være glad i. Jeg vil være aktiv, se masse fine konserter, kanskje holde noen selv og være der for alle som vil.
Grunnen til at jeg nå begynner å få litt hetta er at jeg snart har bursdag.. den 28. april for å være presis, og jeg føler meg allerede gammel. Jeg er ikke så glad i meningsløse fyllekuler lenger. Jeg ler av ungdommen som tøffer seg i sin følelse av utilstrekkelighet og flytter meg alltid for gamle damer på bussen. Jeg synes av og til musikken på konserter er for høy, og forstår mindre og mindre av teknologien. Jeg tar også meg selv i å bruke uttrykk som "dette går da ikke an" og" noen må ta ansvar". Jeg blir kald på magen av for korte gensere, og har forlengst sett den praktiske gleden i riktig skotøy. Det er viktigere at det er godt å gå i, enn at det ser kult ut. Jeg har forlengst skjønt at værmeldinger ikke er til å stole på og at en leilighet med sjarm stort sett har bare det, sjarm. Jeg føler også en enorm trang etter å være ute i sola. Dette tror jeg har kommet med alderen. Skremmende.

Slik jeg ser det har jeg brukt mine tidligere 22 år relativt fornuftig. Jeg har studert, jeg har lekt, jeg har blitt kjent med nye mennsker. Jeg har opplevd kultur, lest bøker og hatt gode samtaler. Hvordan jeg nå skal rekke alt jeg har lyst til i løpet av de neste vel, om vi er optimistiske 80 år skjønner jeg virkelig ikke og jeg frykter jeg må prioritere.. Jeg tror litt av det som freaker meg ut er det faktum at folk rundt meg er så jævla etablerte. De forlover seg i hytt og pine, barn skvises ut over en lav sko og hus kjøpes. Jeg er IKKE der, men frykter at jeg burde være det.

Min far har aldri likt å bli eldre. Han fikk sin første krise da han var 30, og har hatt en ca hvert eneste år siden. Og nå ligger han tynt an, han sier nemlig at det er på sine barn man merker først om man blir eldre eller ikke.. Men klart, han er nå inne i sitt 50'ende år også..
Han har kjøpt seg motorsykkel, og den er solgt igjen. Han har hoppet i fallskjerm, dykket og stupt. Han kjører karsuell hver eneste Otta Martn og blir dårlig hver gang. Han er rett og slett lite klar for å bli gammel. Akkurat som jeg.

MEN, jeg hopper fortsatt i sølepytter. Jeg spiser meg dårlig på søtsaker og furter når jeg ikke får det som jeg vil. Jeg får fortsatt hyl i magen og kler meg til stadighet for lettkledd i forhold til været. Jeg bryr meg lite om at sokkene mine av og til ikke er like, eller at jeg ikke rekker alt jeg skal gjøre i løpet av en dag. Jeg ler fortsatt av folk som faller, og kjenner av og til en enorm trang til å gjøre noe slemt.


Joda, det er fortsatt håp.

3 kommentarer:

Hilde sa...

Flott å høre at det fremdeles er håp, Silly! :) Jeg har visst kommet i 20-årskrisa sjøl, virker det som. knegg.

Charlotte sa...

Flere som har det på samme måte, det beroliger meg. Kos med forlovelse og barn, men haster det?? neeh!

Henrik Teigøyen sa...

Vi kom varandra närmre du och jag i vår och jag är tacksam för att du orkade lyssna.

Du borde lyssna till en sång från min siste skiva, Tidvis.

Hälsning från Lars Mattias Winnerbäck