Våtmarksområder.

En av de tingene i verden jeg elsker høyest er boksalg. Stort sett må jeg holde meg unna, jeg er jo ikke rik, og boksalg ender stort sett opp med de største bærepostene bokhandlene har å tilby. Og de er sjelden halvfulle.  For en god stund siden var jeg på et av disse elskede boksalgene, og jeg hadde sondert terrenget og plukket med meg noen godbiter jeg hadde ønsket meg en stund. Men det fineste med boksalg er alle bøkene du aldri hadde kjøpt til fullpris, enten pga ukjente forfattere, stygge forsider, teite titler eller tvilsomme temaer som du nå lugger med deg fordi de koster nesten ingenting. På forrige runde plukket jeg meg "Våtmarksområder" av Charlotte Roche.

Boka hadde visstnok solgt over 1 000 000 kopier i Tyskland og omslaget og vaskeseddelen skrek Ungdomsbok. Jeg elsker ungdomsbøker. Om 1 000 000 kopier er noe å skryte av aner jeg ikke. Jeg har ingen anelse om hvor mange mennesker det bor i Tyskland, og jeg veit ikke engang hvor mange kopier en bestselger selger i lille Norge. Jeg antar at 1 000 000 solgte er storveis da de velger å reklamere for det på boka. Nysgjerrigheten er trigget.

"Etter en mislykket intimbarbering ligger 18 år gamle Helen på sykehus. Hun venter besøk av sine skilte foreldre. Imens lar hun seg fotografere av sykepleieren. Dessuten steller hun med samlingen sin av advokadosteiner, som også yter henne verdifulle tjenester på seksuelle området."

Lovende, sant?

Første skuffelse. Det med at steinene yter henne verdifulle tjenester er blank løgn.

Jeg blir lovet en modig, radikal og provoserende roman.
Vel. Jeg har aldri lest en bok hvor ordet "rompehull" blir nevnt flere ganger. Jeg brekker meg også gjentatte ganger mens jeg leser, da forfatteren tydeligvis synes det er flott med sterke beskrivelse av skorpespising, utflodspising, kviseklemming og andre lumskheter. Jeg er ikke sikker på om slike hjelpemidler er nødvendig i denne boka, heller ikke i noen annen bok. Noen sinne.

MEN! Boka har ett (!) vakkert avsnitt! Jeg ble så glad når jeg fant det at jeg muligens kan ha overvurdert det litt, jeg tegnet til og med en krussedull ved siden av i boka, bare for å kunne finne det igjen ved en senere anledning.

       "Jeg kjenner nøyaktig hvordan musklene i skuldrene blir stadig kortere. Det skjer alltid når jeg føler at alt er nytteløst, at jeg ikke har kontroll på noe. Spenningen får skuldrene til å vandre helt opp til ørene, og jeg prøver å få dem ned ved å legge armene i kors og presse hendene nedover samtidig som jeg presser dem mot noe. Jeg lukker øyenene og prøver å roe meg ned ved å puste dypt. Funker ikke. Funker aldri. Rumpa mi brenner og svir, og skuldrene mine gror fast i ørene. "

Og så skal boka avsluttes.
Jeg tror Charlotte Roche har samme problemet som meg når det gjelder slutter. Du kommer så langt du kommer med de ideene du har, er storfornøyd. Men så. Denne djevelske slutten. Ja, ja, så får vi bare finne på noe vås da. Og det gjør hun. Ei våsete bok med ett lyspunkt, og en enormt våsete og jalla slutt.

Joda, den har jo sine såre, relativt fine øyeblikk som når Helen gråter og samler tårene sine i en bruskork og går fra grisebarsk til liten jente, men usj. Boka etterlater meg med kun to ting. Ett fint avsnitt, og en nysgjerrighet mot dyrkingen av avokadotre. Som for ordens skyld ikke skal brukes til noe av seksuell natur.