Hun kom mot meg der jeg sto midt i strømmen av mennesker. Det ravnsvarte håret med grå strå farget av tid. Torbjørn var inne i butikken for å kjøpe lønnesirup og høsten hadde ombestemt seg og blitt til sommer igjen for én dag.
Skammen. Det er den som slår meg. Skammen i det å be noen andre om hjelp. Om noen lusne småmynter. Alle fordommene som raser mot meg som jeg prøver så hardt å være foruten. Jeg vil være bedre enn som så. Jeg vil se henne, ikke den lille, møkkete, utstrakta hånda.
De manglende tennene gjøre henne ikke uviktig. Ikke de djupe furene, eller de møkkete klærne. Det var jeg som tok det ifra henne, hennes plass, da jeg snudde meg bort og enda en gang ble en person jeg ikke vil være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar