20+5

Og gatelyktene var enige. Selv de nikket bifallende. Hun skulle forandre seg nå. Hun skulle bli en annen. Det var helt naturlig, sånt skjer jo. Ingen er den samme som 25 åring som når de var 20. Og hun hadde levd mye på de 5 årene. Kanskje ikke i opplevelser, men i smerte, følelser og tanker.

Hun hadde alltid følt mye. Selv om hun hadde forsøkt å beskytte seg. De hadde glemt å fortelle henne hvordan beskyttelseshinnen hun hadde da hun ble født skulle gjenoppbygges dersom livets klør lagde rifter og sår. Hun hadde følt det da hun ble dumpet fordi hun var for snill av den første gutten hun slapp inn på seg på videregående. Han hadde strøket håret hennes og sagt det var han som var problemet, ikke hun. Dagen etter hadde hun sett han sammen med den lettkledde eksen. Hun hadde også følt det da han sluttet å krype inntil henne om nettene, og ikke lenger kysset skuldrene hennes varsomt mens hendene krøp ned langs midjen. Men nå skulle det bli slutt på det. Hun skulle bli hard.

De hadde snakket om det mange ganger. De var like. De følte mye, elsket med hele seg og verden rev seg jevnlig ut av hendene deres med altoppslukende kraft. De eksisterte med hele seg, men så likevel ut til å være hakket mer ulykkelige enn alle de andre. Han skulle bli slem, og hun skulle bli hard. De skulle ta over verden og herske. Antagelig ville de aldri bli riktig lykkelige, men berg-og-dal-banene ville i det minste være slakere. Og det var tross alt det som betydde noe der og da.

Hun trampet i asfalten. De nye bootsene var egentlig altfor varme for årstiden, men hun elsket dem.  Hun følte seg som en av disse traktorlesbene som de kalte dem. De er store, tøffe og lar seg ikke pille på nesen. Og de har boots som hennes. De var en del av hennes nye rustning. Mykt lær er sterkere enn det ser ut til. Slik skulle hun bli også.  Seig, og tøff.

Det var kommet opp en ny restaurant der hvor hennes gamle stamrestaurant lå. Det var antagelig de samme eierne som skulle prøve på nytt med nytt navn. Hun beundret standhaftigheten deres. Kanskje hadde de ikke noe valg. Akkurat som at noen er myke og andre er harde. Slik er de restauranteiere. Det er bare slik det er, og slik ville det forbli.

De skrålte utenfor puben. Glass mot glass. De hadde sløve øyne og store smil. Hun trampet enda hardere i sine litt for store boots. Lyden overdøvet bare deler av ropene og hun følte seg redd og trygg på samme tid. De kunne ikke høre henne, men hun visste at de var der. Slik hun alltid visste.  Hun kunne føle det.  Det sies at det er bedre å føle for mye enn for lite. Det er lett å bruke store ord for å imponere, og det er lite som slår å ligge i skje en søndagsmorgen. Sånn er det bare.