Just pull the trigger

Jeg har aldri klart å tvinge meg selv til å være kreativ. Tvinge meg selv til å skrive, synge eller skape noe. Og når jeg nå sitter her og tygger på blyanten min misunner jeg de som klarer det. De som klarer å tvinge ut noen ord eller toner når de egentlig ikke kan eller vil. Det er som regel da en trenger deg mest. Slik er det hvertfall med meg.

Jeg er helt tom. Et skall. Jeg føler ingenting, gleder meg ikke til noe og har ikke lyst til noe. Når jeg ser tilbake på når jeg hadde lysten i meg sist kan jeg ikke helt huske det, men jeg tror det må ha vært rundt juletider, før alt ble så alvorlig. Jeg har tidligere påstått at jeg skriver aller best når jeg er trist og har det jævlig, men nå får jeg ikke ut noe. Jeg trenger å få tømt litt. Få letta litt på trykket, men jeg vet ikke hvilken ventil jeg skal velge og heller ikke hvor den sitter. 

All litteratur og alle legeartikler hyler mot meg. Sorgreaksjon. Ok. Men jeg har jo bare mistet en bestemor? Jeg sier bare fordi det er slik det har virket når andre har mistet besteforeldre. Det har vært trist, men pytt sann, det er snakk om gamle mennesker som har levd livet sitt. For meg er det ikke bare. Jeg har mistet en av mine grunnsteiner. Litt av min grunnmur har blitt skylt vekk og jeg sitter igjen tom,vaklende, men full og uten en eneste måte å riste meg på plass igjen på. 

Jeg trenger noe forløsende! En sang, et maleri, en film, en bok. Noe som kan tippe meg over kanten. Jeg trenger en trigger. En avtrekker. Jeg kan jo ikke være et ladd gevær for alltid, før eller senere må smellet komme.