lørdag 12. mars 2011

Waves crashing

Det kommer rullende inn over meg. Uten varsko. Heldigvis ikke så drepende som bølgene som ruller over tv-skjermen, men de slår meg til jorden like fullt. Store, aggresive bølger av savn.

Jeg er ikke sikker på hva reglene sier. Når er det på tide å slutte med savnet? Med sorgen? Når er det på tide å slutte med mimringen? Når blir folk lei av å høre?

Hun slår mot meg i kveld, eller savnet slår mot meg. Jeg har lyst til å ringe, høre hun svarer i den andre enden og bli glad når hun hører det er meg. Stikke innom en tur for en velsmurt brødskive eller en klem, eller sende en sms og få svar. Sirlig skrevet med tønner av tålmodighet.

Jeg vet ikke når det går over. Når piggene i savnet slipes ned. Men jeg håper det er snart. Og da er det bare minnene igjen. De er mine.