to find the pic, i typed "winter wonderland"

Da jeg våknet i dag tidlig var alt hvitt. Og kaldt. Og sovende.

Jeg har ikke bestemt meg helt enda. For hva jeg egentlig synes om vinteren. Før var jeg konsekvent, og mente at vinteren var den verste tida på året og bannende lure på hvorfor akkurat jeg var så uheldig å bli født i et land hvor minusgradene regjerer halve året. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Kanskje er det fordi jeg er eldre. Kanskje er det fordi jeg finner en håpløs ro i at dagene blir kortere og nettene lengre. På den måten går tiden fortere. Hvorfor jeg, med min angst for å bli eldre, finner det betryggende er mer enn jeg kan forstå. Jeg vil stoppe toget, men lever likevel for timene like før jeg kan legge meg og sove til neste dag kommer. Kanskje bringer den godt nytt?
        Jeg har alltid ment at vinteren er den aller klareste påminnelsen på at vi er dødelige. At vi en dag må legge fra oss årene og gi opp. Bli ett med det hvite, kalde og sovende som stirret meg i nakken da jeg krøp ut av senga i dag tidlig. Jeg er ganske sikker på at denne påminnelsen er en av grunnene til at jeg kanskje alt i alt liker sommeren bedre. For selv om jeg av og til kjenner vinterdepresjonene pruste meg i øret, elsker jeg alt altfor mye til å ville fryses ned til evig tid enda.
  
Det er alt det andre jeg liker. Ullsokkene, tékoppene, lukten av røyken fra ovnen idet flammene tar overhånd og knitringen fra den tørre veden. Å tvinne hender under teppene, og gni beina mot hverandre for å holde varmen.

Og så er det vakkert. Ubestridelig vakkert. Spesielt fra den varme siden av vinduet, skuende ut mot alt det hvite.