Tankekrøll en tirsdagskveld

Hendene hans jobbet av seg selv. De knitret. De vibrerte og ville ha hoppet fram og tatt på henne om han ikke hadde holdt tilbake. Det var hardt. Hun var vakker. Men hun skal ligge i armkroken til noen andre i kveld.

Dagen hun fortalte at hun dro var den verste dagen i hans liv. Han var 19, akkurat ferdig på videregående og sulten på livet, sulten på alt. Og de skulle gjøre verden sammen. De var deres egen ideologi, deres egen religion, og så lenge de gjorde det sammen ville alt bli en suksess. Smilene deres var klisjeer og de skulle elske hverandre for alltid. De to. For alltid.

Hun var som jordbær med fløte og dugg i grønt gress, syrlig og varm, søt og kjærlig. Men det tok slutt den dagen. Hun ble en annen. Og med samme sikkerhet som at vinter blir til vår og høst til vinter igjen visste han at heller ikke han ville noen gang få tilbake den han var i går. Den naive, uovervinnelige. Han hadde gått på sitt første og største tap, og ville aldri bli den samme.

Og så møtes de altså igjen. På en random pub i London. Hun skulle redde verden og studerte kunstfag, han var på guttetur og skulle fortvilt sjekke damer. Det var som flyulykker og haiangrep, du vet aldri hva som kommer før det slår deg. Og hun var nydelig. Han ønsket med hele seg at hun hadde forandret seg, at eplekinnene hadde mistet sin glød og at det blonde håret ikke skulle være som gull mot den mørke pubveggen. Men sirener forandrer seg ikke, heller ikke glansbilder, og hun var selvfølgelig like vakker som hun alltid har vært. Faen altså.

Og like sikkert som at rødt og gult blir oransje hadde hun en ny som fikk hjertet hennes til å banke. Som fortalte historier så morsomme at hun tørket tårer og kastet håret bakover med veldige bevegelser.

Men der var han. Han ville ta henne. Riste henne. Slå henne og lugge henne, for så å være hennes for alltid. Blikkene deres møttes, og han smilte. Hun lente seg på ny inntil kjæresten og tok en sip av vinen. Den var rød. Selvfølgelig.