da jeg dro til liverpool med fly

25.10.10

Jeg sitter på toget ned mot Sandefjord, med "Summer Rain" i øret og sliter med ikke å legge på en ekstra stemme høyt. S. smiler alltid lurt til meg når jeg gjør det. Han vet jeg ikke klarer å la være. De popper opp i hodet mitt og nekter å bli borte før jeg synger de ut.
        Vi har akkurat hatt en ekstra stopp på Eina, og jeg fniser litt for meg selv ved tanken på når bunadskledde Ma-Bi og Erik også hadde et ufrivillig stopp der. Mitt stopp ble både billigere, kortere og innbærer mindre verkstedtid i etterkant.

        Jeg har ullsokker, kaldt vann, to togseter for meg selv, "Godt og blandet", godlyd på øret og noe å glede meg til. Masse å glede meg til.
       Jeg har hundrevis med små bobler inni meg, og det er fantastisk deilig. Og nei, jeg snakker ikke om gass. I setet foran meg ligger en musiker jeg har betalt for å se live en gang, men jeg kan ikke for alt her i verden komme på hvem han er. Jeg smiler til han når han går forbi på vei til kaffemaskinen, men han smiler ikke tilbake. Kanskje man slutter å smile til fremmede om man er kjendis? Kanskje han tror jeg bare smiler fordi jeg tror jeg kjenner han igjen? Eller kanskje folk har sluttet å smile på en mer generell basis?

       I kofferten ligger melkesjokolade, ostepop, Norvegia og taco-krydder, og i England venter kvalitetstid ned to (+) fantastiske, billig øl, fjas, shopping og kodak-moments.

Konduktøren er sur og jeg skal fly alene for første gang. Jeg håper jeg havner ved siden av snille mennesker. Mennesker som smiler tilbake når jeg smiler til dem.