grublerier..

Alle har noe. Noe de skulle ha forandret. Noe de sliter med eller er flaue over. Ting de ikke vil ha diskutert i nabolaget. En diagnose, et familiemedlem eller en skavank av noe slag. Bak alle familiers fire vegger skjuler det seg gørr og djevelskap. Om vi titter etter finner vi fortvilelse og sinne blant disse såkalt vellykkede. Og på en måte er det litt deilig å vite. Jeg ønsker selvfølgelig ingen noe vondt. Jeg gnir meg ikke i hendene om naboen har kreft eller jeg hører at noen flytter fra hverandre, men det er deilig å vite at man ikke er alene med å slite. Med å ligge våken om nettene med tankene flyvende rundt. Med problemer som vokser i mørket, og med bekymringer man hverken ser begynnelsen eller slutten på. Jeg liker at det er flere av oss. Flere av oss vanlige og normale, dødelige.

Jeg suser rundt på nettet og leser om ME. Om alvorlig syke mennesker med alvorlige plager. ME er ettersom jeg har skjønt ganske ræva. Tydeligvis en litt lei diagnose som du nødvendigvis ikke blir helt frisk av noengang.

Jeg leser det folk skriver, det legene og pasientene øser av seg av erfaringer og følelser, og jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke visste hva de snakket om. Jeg skulle ønske at jeg ikke kjente meg igjen, at jeg ikke kunne tilføye og nikke erkjennende. At jeg ikke kunne føle nederlagende deres og at jeg ikke kunne føle skuffelsene på kroppen. At jeg ikke kjenner sinnet, fortvilensen og oppgittheten disse menneskene skildrer.

Jeg føler meg ikke så syk. Jeg er tydeligvis det, men jeg føler meg oki. Helt grei, ikke mer eller mindre. Men det at jeg faktisk vet hva disse menneskene snakker om tyder vel på at jeg kanskje ikke er helt som alle de friske menneskene som suser rundt i "sin" verden der ute. For det er deres verden.

Alle har et eller annet de sliter med, enten det er en diagnose, overvekt eller en familie på tur til helvete. Jeg kunne godt byttet ut ME med ett og annet men jeg vet i det minste hva mitt er. Gjør du?

unnskyld på forhånd!

kan du ikke bare være tankeleser og se at selv om jeg smiler har jeg det ræva??

jeg vet at jeg krever i overkant.. og du er egentlig helt nydelig.

jeg må rett og slett bare lære meg å åpne kjeften og spytte ut alle disse ordene som sitter på netthinna mi og dirrer. Knurrer og vrir seg. Jeg vil bli slem. Ikke slem som i ond, men slem som i si akkurat det jeg mener i alle situasjoner uavhengig av andres følelser. prøve det i en periode og se om det funker for meg. Kanskje er det ingen god plan, kanskje er det det. vi får se..

jeg ber herved om unnskyldning på forhånd:)

pause!!

Du lengter etter en stopp, en break.

når det etterlengtede breaket kommer.. det du har ventet på og drømt om.. når det kommer har breaket blitt en breakdown.

Når du endelig har ferie er du for sliten til å kunne slappe av. Du lengter tilbake til arbeidet igjen. Da kan du slippe å kjenne på følelsene, og kroppen som egentlig sa stopp for evigheter siden.

Pulsen kommer aldri ned til vanlig hvilemodus, og du kjenner du blir stressa selv når du ikke har noe du må gjøre. Fingrer trommer og beina stepper.

Du leser siste sida før du har lest første kapittelet, og sjekker nettet for å finne ut hvordan filmen går før du har kommet halvveis.

Alt går på fast forward og fjernkontrollen har du gjemt vekk for lenge siden..

som Audrey sier: "Just press play, and put the remote down."

min helg i bilder.

Helga mi har vært innholdsrik til tusen, og enda er det bare lørdag!!

Fredag var kvelden kommet for "Låverock" i Gausdal, nærmere bestemt Dalslia i Auggedalen. Tre band skulle spille og det lagt opp til en trivelig kveld. Desverre var det litt dårlig med publikum (faktisk flere øyværinger enn gausdøler), så partystemningen uteble bittelitt. Vi dro ned igjen etter andre bandet. Nydelig arrangement, nydelig plass og nydelige mennesker!






Zane!

Kveldens yngste publikummer, Elvina 6mnd.

Labben, en liten djevel forkledt i nydelig golden lab-pels. Søt, men en djevel på å bite og knabbe sigarretter
.

Publikum!

Jeg aner ikke hva det første bandet heter, men de spilte rock så ol-floka hadde

vært på sin plass. Disse var først ut:)

Lørdag dro jeg og MaBi til Lillehammer. Etter å ha spist på Peppes og brukt litt penger, møtte vi arbeidsmauren Erik. En pit-stop trengtes på trappa til kunstmuseet. Erik fikk mat og vi fikk drikke. MaBi som ikke tåler brus prøvde denne spennende saken. Du ser selv hvor godt den falt i smak...

Vi konkluderte alle at den smakte magesyre. Og det er ikke bare en metafor. Den gjorde faktisk det.

I morgen er det søndag og hviledag. Hurra!

tankespinn en sen mandagskveld.

Hva tenker vi med? Hodet, magen eller hjerte? og hva burde vi egentlig lytte til? Den fornuftige stemmen i hodet, kolbøttene i magen eller hjertets intense hamring? Hva vil gi oss det rette svaret? Og hvordan vet vi at det svaret virkelig er rett? Finnes det i såfall flere riktige løsninger, eller er det enklest å "flip a coin"?

Fra tidenes morgen har vi hatt moralske regler vi har måttet følge, i tillegg til samfunnets lover og normer. Lovene er greie og får i grunnen helt oki konsekvenser. Vi vet feks at hvis vi kjører for fort mister vi førerkortet, eller om vi begår et drap blir vi bura inne. Greit nok. Kanskje ikke like rettferdig alltid, men likt for alle(stort sett). Men hva med alle disse normene og reglene vi pålegger oss selv å følge?

Ikke bare har vi regler for hva vi ikke kan gjøre, vi har også regler for hva vi burde gjøre og hvordan. Vi har altfor mange "burde, burde ikke", og altfor få "kan" . Hvem er det som lager disse reglene? Er det vi selv? Er det foreldrene våre? Samfunnet ellers? Og hva skjer om vi plutselig gir blanke? Trenger vi disse uskrevne strenge reglene for å holde samfunnet vårt sammen? Eller kan folk tenke selv?Var valgene lettere å ta før, da bestemødrene våre var unge? Når valgmulighetene var lik null og planene var lagt allerede før de ble født? Er regler alltid til for å følges?

Mange av avgjørelsene vi tar kan der og da virke vanskelige. Vi bruker dagesvis og månedsvis på å ta en avgjørelse og når vi endelig har tatt den, bruker vi kanskje like lang tid på å tenke over om den var riktig. Og hva er det vi da er bekymret for? Om avgjørelsen var riktig for oss selv, eller hva alle andre synes om den? Er svarene på dine spørsmål de samme som alle andres? Nei? Så hvorfor bry deg? Og hva er det som gjør at svarene i ettertid kan virke klinkende klare? Er det fordi vi blander inn alle tre tenkeorganene? Magen, Hjertet og Hode? Burde vi bare benytte en av gangen?

Jeg aner ikke hva som gir de beste svarene, men jeg har oppdaget at de valgene man tar med hjertet er lettere å stå for i ettertid. Kanskje ikke alltid i forhold til andre, men til seg selv. Og det er tross alt seg selv man lever for.

gamle dager.

Jeg lengter! Lengter tilbake til den tiden. Egentlig alle tider da jeg var yngre enn jeg er nå. Før jeg fikk all denne ballasten og dette kjedelige voksenpreget. Før jeg visste hva nettbank og lån var for noe. Tilbake til da den største lykken var å få være oppe lenge med de voksne eller få godteri på tirsdager.

Jeg var mindre, men gledene større, dengang knærne mine alltid var oppskrapet og jeg kunne bade hele dagen og aldri bli kald. Verden var enkel og de lyse skogene rundt boligfeltet var evigstore. Jeg var venn med alle, og alle husene i gata var mine hjem. Mine største bekymringer var hvorvidt markjordbærene nedenfor huset var modne og om jeg fikk lov til å fylle den store, oransje balja med vann, -om været (og mamma) tillot det.

Jeg kunne sitte i timesvis på den blå plasthuska og synge "Tyven, tyven" med bestemor. Den standhaftige tinnsoldaten, eller "Tinnstedaten" som jeg valgte å kalle den ble slukt utallige ganger. Grønne epler og nonstop var best i verden. Det og spagetti.

I gata hvor vi bodde vokste det også opp noen litt større gutter. 4-5 år eldre og tøffest av alle. om jeg fikk være sammen med dem, bare for å observere, var alt helt fantastisk. Jeg skjønte lite, og deltok enda mindre, men det var lykken på jord. Og det mest spennende jeg kunne oppleve.

Jeg husker vi røyka strå i skogen ved idrettsplassen og ble ferska av en av min gamle barnevakts sønner. Jeg husker at han ikke sa noe, bare gikk rett forbi. Og jeg husker jeg ble rød på ørene.

Jeg kan huske mitt første kyss som om det var i går. Ved kraftstasjonen nedenfor barneskolen. Jeg kan huske den enorme skuffelsen. "Det kan da vel ikke være meningen det skal være sånn? Så vått?... så ekkelt?"

Jeg husker min første forelskelse og min første hjertesorg, selv om jeg allerede da var så voksen at jeg skjønte det ville gå over. Jeg husker klærne han pleide å gå med, og hvordan han luktet. Navnet mitt på penalet hans og hvordan det etterhvert ble byttet ut med andre navn.

Jeg var den første i klassen som fikk mensen. Grusomt. Helt forferdelig. Absolutt ingenting å feire. Jeg husker mamma fortalte det til Frode, enda hun lovte at hun ikke skulle gjøre det. Han gratulerte meg og jeg ville krympe sammen og dø.

De jævlige idrettsdagene, tvang og skam. Det er aldri gøy å føle seg dårligst, selv om jeg neppe var det i realiteten. Skoleveien var aldri lang nok og dagene var aldri korte nok. Saft på flaske og eple i hånda. De andre hoppa lengre enn meg. Igjen.

Jeg har hatt en fin barndom, en vanlig en. Ingenting for historiebøkene. Jeg fikk bare godteri i helgene og jeg måtte gå med strømpebukse om vinteren. Av og til langt uti mai. "Helt til snøen har smelta borti baksia". Jeg måtte alltid smake på alt på middagsbordet, og måtte alltid spise opp maten min. Jeg fikk aldri brus og måtte gjøre leksene mine før jeg fikk ut og leke. Jeg fikk heller aldri skulke fritidsaktiviteter fordi mamma hadde den oppfattelsen av at når man først var med, fikk man møte opp.

MEN! Jeg fikk nattasang hver kveld. Alle bursdager ble feiret. Jeg fikk så mange klemmer jeg trengte og jeg fikk alltid høre at mamma og pappa var glade i meg. Mamma smurte matpakke hver dag og sjekka at jeg spiste den. Pappa rocka gitarkameratene med oss.

Er det rart jeg lengter tilbake? Til rosa skolesekk og barnetv?

anyone?

underhold meg, noen!

lykke!

popcorn, kino, Istid 3. skratte høgt!


seng, lap-top, chill musikk og å kunne sove leeenge i morra, "Fremtiden kommer bakfra" med bla. Steinar Sagen.


ah! lykke!:)

selvransakelse!

I følge kirkeåret er det i dag, 5. søndag etter pinse, selvransakelsens dag. Jeg har gaula i barnedåp og har derfor fått høre ett og annet om emnet. Og da selvfølgelig også gjort meg opp noen tanker selv..

"Først må man feie for egen dør" heter det i uttrykket. Er det mange av dere som gjør det jevnlig? Jeg gjør det selv altfor sjelden, selv om jeg prøver. Døra mi "prydes" med spindelvev, grus og ett, og annet småkryp. Jeg ser rundt meg og ser fordommer over en lav sko, sladring, misunnelse og grådighet, og prøver å innbille meg at jeg er ett hakk bedre enn dem.. Noe jeg mest sannsynelig ikke er.

I Norge har vi et utbredt fenomen. Et vi elsker å hate, men som omtrent hele befolkningen likevel har en del av, selv om vi liker å påstå noe annet. Vi har det medfødt, eller vi blir opplært. Helt fra vi er små får vi høre at vi ikke må tro vi er bedre enn noen andre. Ingen av oss har evner menneskene rundt oss ikke kan matche, og vi må for all del ikke ikke stikke oss fram på noen som helst måte. Jeg har bla ei venninne som har måttet tåle litt dritt pga dette fenomenet. Den breiale, evigunge janteloven har tygget på håret hennes siden hun ble født.

Hun er latterlig talentfull. En vakker låtskriver og en sanger med sjel. Hun har drømmer vi andre ikke tørr å ha, og hun våger å si dem høyt! Jeg vil påstå at denne egenskapen gjør henne til en åpnere person hva andres drømmer og ønsker angår. Hun støtter, motiverer og er den første til å klappe når ønsker oppfylles. Hun trøster også når drømmene blir for store, og oppfordrer alltid til et nytt forsøk. Er dette bare et unntaksmenneske? Eller kan vi alle bli slike alle sammen, om vi tørr?

Jeg tror ikke vi skal oppsøke problemer, ikke gjøre feil med vilje. Men essensen i oss er vel hvordan vi takler virkeligheten når tabbene er gjort? Når konsekvensene banker på døra og vil gi seg til kjenne. Kryper vi da bort i en krok og nekter for at noen er hjemme, eller raker vi ryggen og tar ansvar? Til tross for at hele resten av verden da kanskje står klare med spisse øyenbryn og pekefingre? Vi driter alle på draget av og til, men hvordan takler vi det? Og ikke minst, husker vi at vi har gjort dem når andre gjør det samme og vi fristes til å belære?

Jeg har enorm respekt for de som ikke dømmer, men som dukker opp når det trengs uansett. Disse som er bevisste sine egne tabber, og kanskje lærer av dem. Husker hvor lett de var å begå og gir folk en sjanse. Ikke stenger verden uten, men som heller lytter FØR de kommer med pekefingeren. Som er naive nok til å tenke positivt og heller få en smell. Som lar negativiteten og respektløsheten de møter bare prelle av.

Min bror fortalte meg her om dagen at det var gjort en undersøkelse. Noen forskere hadde gitt flere prester i oppgave å skrive en preken om en samaritan. Da prestene skulle gå til kirkene hvor de skulle preke om gode mennesker med offervilje og samvittighet, gikk de alle forbi en mann i veikanten som helt tydelig trengte hjelp. Nesten ingen stoppet..

Jeg tror at ved være bevisst sin egen smålighet kan man kanskje få gjort noe med det. Problemet er bare alle disse feilene man har som man ikke ser. Det eneste jeg kan gjøre er å krype lavt når det gjelder andres problemer, feil og mangler. Prøve å være støttende og være forsiktig med pekefingeren. Jeg kan tross alt ha de samme feilene og gjøre de samme blemmene selv. Da er det greit å ikke ha satt seg for høyt på hesten, det blir så forferdelig langt ned.

jeg har det så bra om dagen!

verden er et mye bedre sted når det er varmt. masse sol, sommer og jordbær + nydelige mennesker gjør meg glad!


men.. det gjør ikke akkurat undreverker for antall blogginnlegg..



takk for at du er du... :)

-gompa

JEG ER BRA!

Av og til er jeg ræva. Skikkelig gå-og-legg-deg,-please-spar-oss-ræva. Ekte vær-så-snill-å-gjem-deg-ræva. Av og til. Disse dagene kan ta futten av meg, ja -av de fleste, som en nål mot en ballong eller som sol mot softis. Jeg smelter, synker og blir borte i sprekkene. Sprekkene verden av og til har mellom alt det som ellers så oki, ja egentlig ganske bra. Sprekkene som av og til omformes til sår hvor alle de negative tankene blir til saltvann som svir og irriterer.

Men av og til, slik nå og da, er jeg ordentlig bra. Da føler jeg meg oki, kanskje tilogmed fin og interessant. Da svever jeg. Jeg danser og nynner, smiler og synes verden er nydelig. Men hvorfor klarer jeg ikke å lagre den følelsen jeg har når jeg er bra? Lagre de gode tankene slik at jeg kan ta dem opp igjen når jeg er ræva?

Jeg har en lapp. En lapp jeg fikk på rehab. En lapp jeg vil anbefale alle å skaffe seg. Lappen er en helt vanlig post-it. Gul og fin. Limet begynner å avta og kantene begynner å bli slitte, men innholdet blir aldri gammelt. På denne lappen står det komplimenter, positive ting andre har skrevet om meg. Jeg har den ved senga mi og leser den opp hver morgen før jeg står opp. Det er et daglig rituale, en nødvendighet. Det er nemlig alltid noe bra, selv de dagene jeg er ræva.

Jeg er bra. Alltid