Hva tenker vi med? Hodet, magen eller hjerte? og hva burde vi egentlig lytte til? Den fornuftige stemmen i hodet, kolbøttene i magen eller hjertets intense hamring? Hva vil gi oss det rette svaret? Og hvordan vet vi at det svaret virkelig er rett? Finnes det i såfall flere riktige løsninger, eller er det enklest å "flip a coin"?
Fra tidenes morgen har vi hatt moralske regler vi har måttet følge, i tillegg til samfunnets lover og normer. Lovene er greie og får i grunnen helt oki konsekvenser. Vi vet feks at hvis vi kjører for fort mister vi førerkortet, eller om vi begår et drap blir vi bura inne. Greit nok. Kanskje ikke like rettferdig alltid, men likt for alle(stort sett). Men hva med alle disse normene og reglene vi pålegger oss selv å følge?
Ikke bare har vi regler for hva vi ikke kan gjøre, vi har også regler for hva vi burde gjøre og hvordan. Vi har altfor mange "burde, burde ikke", og altfor få "kan" . Hvem er det som lager disse reglene? Er det vi selv? Er det foreldrene våre? Samfunnet ellers? Og hva skjer om vi plutselig gir blanke? Trenger vi disse uskrevne strenge reglene for å holde samfunnet vårt sammen? Eller kan folk tenke selv?Var valgene lettere å ta før, da bestemødrene våre var unge? Når valgmulighetene var lik null og planene var lagt allerede før de ble født? Er regler alltid til for å følges?
Mange av avgjørelsene vi tar kan der og da virke vanskelige. Vi bruker dagesvis og månedsvis på å ta en avgjørelse og når vi endelig har tatt den, bruker vi kanskje like lang tid på å tenke over om den var riktig. Og hva er det vi da er bekymret for? Om avgjørelsen var riktig for oss selv, eller hva alle andre synes om den? Er svarene på dine spørsmål de samme som alle andres? Nei? Så hvorfor bry deg? Og hva er det som gjør at svarene i ettertid kan virke klinkende klare? Er det fordi vi blander inn alle tre tenkeorganene? Magen, Hjertet og Hode? Burde vi bare benytte en av gangen?
Jeg aner ikke hva som gir de beste svarene, men jeg har oppdaget at de valgene man tar med hjertet er lettere å stå for i ettertid. Kanskje ikke alltid i forhold til andre, men til seg selv. Og det er tross alt seg selv man lever for.
9 kommentarer:
Det viktigste er å stå for de valgene man tar sjøl, mener jeg. Kan du stå for de, fullt og helt, ja så er det bare å drite i hva alle andre måtte mene!
Det er vi selv som må leve med de valgene vi tar, når vi snakker om valg som ikke påvirker andres livssituasjon etc. Derfor skal alle andre bare drite i hvilke valg jeg tar om de er uenige. Støtte tas selvfølgelig imot med takk! ;)
Skulle i blant ønske det var enklere å ta valg i det hele tatt.
Har gått glipp av uante sjanser føler jeg, siden jeg lider litt under et noenlunde selvpåført jantelov-regime.
Støtter forøvrig Ulven, med mindre han foretar det valg om å gå til innkjøp av skytevåpen og drepe noen, eller hoppe fra en bru eller noe. Haha :-)
Dessuten! Vips Tjolahei; jeg følger bloggen din!
De valgene ville forhåpentligvis kavlifisere til å endre andres livssituasjon, så ingen fare Sindre! Litt hensyn tar jeg da... ;)
hurra! ny følger på bloggen og TRE kommentarer:) you guys made my day <3
Wow... Jeg har tenkt mye på akkurat det samme... Ihvertfall det med at man skal ta valg for sin egen del, og ikke for andre, fordi det vil føles bedre i ettertid. Man lever jo faktisk sitt eget liv! Hva slags liv lever man egentlig hvis man skal bekymre seg for hva alle andre tenker hele tiden... Du er så flink til å ordlegge deg. Til å beskrive. Jeg skjønner akkurat hva du mener, og ofte føler jeg den følelsen du skriver om. Elsker å lese innleggene dine :)
tusen takk, Julie;) love you <3
You bet. Jeg kjenner deg ikke så personlig eller godt på noen måte jeg, men du er jo friend of a friend til flere jeg kjenner (og søstra til Erik) :P såh, vips :-)
I tillegg er ho dattera mi. KNEGG
Det skal du være stolt av!
PS: Knegginga avslører slektskapet, så den der for du ikke jugd deg fra uansett! ;)
Legg inn en kommentar