Michael Jævla Blomqvist!

hendene hans. hendene til Michael jævla Blomqvist. De store hendene. med hår på. brune og senete, med markante blodårer. de mandige, men likevel myke hendene. Michael jævla Blomqvists hender. Er det bare jeg som har lagt merke til dem??

hender som føler seg fram. hender som stryker.
hender som slår. hender som knyter.
hender som åpner seg og tar i mot, hender som lukker seg og stenger ute.

hender som gestikulerer. Som understreker og forteller en historie. nesten som plastposen i American Beauty. En egen dimensjon av følelser. Av styrke og av mot. Skapende, følende, søkende. Evt. ødeleggende, knusende, sårende.

hender som knuger, som nekter å gi slipp. gi slipp på følelsen, den andre hånden eller seg selv. som holder hardt, nesten for hardt, og som ikke slipper taket. Hender som trekker deg opp, trygger og beskytter.

hender du ikke når, som har sluppet for lenge siden. hender du lengter etter, lengter etter å holde.

På små barn kan du visstnok bare stryke litt på undersiden av håndleddet om du vil det skal løsne grepet. Tenk om det hadde vært så enkelt på oss andre også..

Michael Jævla Blomqvist.

crap, i know.

jadajada. jeg vet det. Jeg er ELENDIG til å oppdatere om dagen.. men jeg har ingenting å skrive om. skal skjerpe meg..

gi meg inspirasjon, noen!

framover.

Av og til får man en overveldende følelse av forandring. At noe må skje eller at noe skal skje. At livet skal ta en annen vending, at ting aldri vil bli det samme. De du har hatt nærmest deg flyter bort og du står hjelpesløst igjen. Uten fotfeste og uten kraft til å komme deg videre. Videre til neste episode, neste kapittel. Det sies at sånne forandringer av og til er til det bedre. At man blir nødt til å finne igjen seg selv, hvem man er, hva man tror på. Men jeg ser ikke helt det positive i å få hele fundamentet revet vekk under beina sine. Et hus står dårlig uten grunnmur.

Et ønske om forandring er noe annet. Når man har gått rundt i samme sporet altfor lenge og det har blitt en sti. En sti som er altfor behagelig å følge og som fører til at man aldri kommer seg videre, videre til noe nytt. Noe givende, spennende og krevende. Nye mennesker, nye steder, nye hobbier, nye opplevelser. Eller bare et nytt syn på ting, en ny gnist. Et nytt par briller som farger verden i andre farger. Et nytt instrument som spiller andre låter enn de du har nynna til så mange ganger før.

noe må skje. snart.

hodesurr 1.

Hva er det som får de som er helt fornøyde med livet sitt til å pushe på videre? Er det gleden av å kunne stå opp hver dag og møte verden, eller er det en vanesak? Er det sånn at når man endelig har blitt fornøyd er man egentlig ferdig med oppdraget? Hva er dette oppdraget? Er det å leve lykkelig alle sine dager? Nå alle sine mål og bli verdenshersker? Hva om man når livsmålene sine når man er 25? Hva da? Skal man da lage nye?

Hvor lykkelig skal man være før man ser seg fornøyd? Jeg ser rundt meg på alle vennene mine, noen har parkert, andre har ikke. De som har parkert har gjerne bare tatt korte turer ut av hjembygda, har minst mulig utdannelse og fant ”den ene” for flere år siden. Er disse fornøyde? Er de ”ferdige”? Kan det nå bare gå nedover? Eller er det de som har skjønt det. Godta det du har, smil og hold kjeft.

Jeg selv er ikke der. Jeg har tusen ting som skal gjøres og gjennomføres, som skal oppleves og minnes i ettertid. Er det jeg som er lite takknemlig? Er jeg en av disse streberne som så ofte blir omtalt i negativt ordlag? En av disse ”som tror de er no’”? En av disse som egentlig har alt de ønsker seg men likevel vil ha mer? En slags Ole Brumm i menneskeskikkelse? Kan man virkelig oppleve ekte lykke? Ja, jeg tror det, og jeg gir meg ikke før jeg føler det. Hver dag og hver kveld.

Hvordan vet man at man har nådd toppen? At ikke ambisjonene bare er tomt prat og lite troverdige fantasier? Hvordan vet man hvilke deler som kan forbedres, hvilke deler av livet ditt du kan bytte ut med noe du vet er bedre? Og hva skjer om man bytter seg nedover? Er det da bare å fortsette? Og klart, jeg vet det er en jobb av og til. At ting ikke kommer av seg selv. Jeg er innstilt på det. Jeg gir meg aldri.

Jeg tror jeg aldri blir helt fornøyd. Mulig er jeg egoistisk og lite realistisk men jeg streber alltid etter noe mer. Jeg ser ikke på meg selv som negativ, jeg ser lyst på livet og har trua. Trua på at det skal være like vakkert som det er på film. At man kan lyse av lykke og kjærlighet og at kveldene alltid føles som varme sommerdager. Ligger det ikke i alle menneskers natur å ønske det beste, både for seg selv og de rundt seg? Jeg vil ikke gå gjennom livet mitt og oppleve at jeg angrer når siste teppet faller. Jeg vil føle jeg har levd, prøvd, feilet, men likevel gjort mitt beste. Ikke godtatt det nest beste, men kjempet hele veien. Den dagen jeg legger meg ned og godtar blindt, det er dagen jeg dør.


what kind of paradise am i looking for? i've got everything i want and still i want more. maybe some tiny, shiny thing will wash up on the shore.

hipp hipp!

kjapt kjapt innlegg. blogger mer i kveld. jeg skal bare fortelle at jeg har det kjempefint! hurra for Norge både i går og i dag.

to liter is og ti pølser er planen. jeg ligger etter skjema.

hipp hipp!

første dag på asylet.

oki, nysgjerrigperer..:) her er et referat..

Våkna i dag tidlig, skikkelig lite klar for å stå opp. Frokost klokka åtte er i tidligste laget for ei som mener alt før 10 er natta.. Infomøte klokka 0900 med guida tur. Svømming i basseng, eller, vanntemperaturen her er 33 røde, det fører til plasking, ikke svømming. (Jeg har forresten ledd godt for meg selv. Jeg tok meg selv i å stirre skikkelig, her snakker vi som en fjortisgutt, i dusjen i svømminga.. Den ene dama her, på ca 50, har verdens største silikonpupper! I kid you not!) Lunsj klokka 1100:) Det tror jeg at jeg kan leve med. Ferske rundstykker, salater.. ah, luksus! Så var det turgåing og det er sjelden jeg blir så imponert av meg selv som under turgåinga i dag. Dere som kjenner meg vet at jeg er utrent (kremt, understatement), men her er jeg jaggu rene Grete Waitz altså. Det pustes, peses og gryntes. Det tørkes svette og kveses etter vann. Jeg er jaggu sprek altså! (det hører selvfølgelig til historia at disse menneskene har lungesykdommer, ledd og muskelplager og slikt knask..)

Etter turen hadde jeg en time fri, og den brukte jeg på å spise sjokolade, lese blad og le for meg selv. Sunne meg.

Middag var dagens siste obligatoriske post. Og den var digg. Vi trodde alle sammen vi skulle få seibiff da hele byggets lukt syntes å fortelle det. Men nei, ris og en eller annen gryte med no biffsaker i, med salat til. "De e slik e like fisken min e." I salaten var det noen blad som smakte blomster, akkurat som de små hvite toppene som står i veikanter rundt omkring. Vi spiser så ofte her at jeg rekker ikke bli sulten, noe som var litt skuffende når vi fikk så enormt god middag. Føler ikke jeg har fått spist kvota mi. Nå har jeg stjålet med meg litt frukt og skal installere sims på den andre pcn jeg har med meg. De kan putte meg inn på et helsested, stappe i meg blomster, men når jeg får låst døra til rommet er det sjokolade og nerding som gjelder..

her er rommet mitt forresten. Jeg har begynt å rote, litt med vilje og litt uten. Det skal jo se litt hjemlig ut også..

Badet mitt er så lite at jeg ikke får tatt bilde av det. Men en ting som er litt stas er at det er samme varmeovner i taket som det er på Fredrik Monsen. Da føler man seg hjemme med en gang;) Så til din glede Marianne;

Utsikten her oppe er skikkelig killer. Du kan se lenger enn langt både oppover og nedover dalen. Jeg gadd ikke gå ut for å ta bilde, det får komme siden, men her er hvertfall utsikten fra rommet mitt;

Resten av kvelden skal jeg nerde og lese bok. I morra skal jeg ha fire (!) økter med trening, deriblant noe så freskt som Qigong. Aner ikke hva det er, men liker lyden. (De prøver forresten å lure oss ved å kalle det turgåing,avspenningsøvelser og slikt, men de lurer ikke meg. Det er trening.) I tillegg står undervisning i "Rygg" på planen pluss enormt masse måltider og legetimer og fysioterapi.

Jeg tror det skal bli oki.

10.mai

jeg vil bare vise deg at du ikke er glemt. At du fortsatt er her i tankene mine.

What's the matter Mary Jane, you had a hard day

As you place the don't disturb sign on the door

You lost your place in line again, what a pity

You never seem to want to dance anymore

It's a long way down

On this roller coaster

The last chance streetcar

Went off the track

And you're on it

I hear you're counting sheep again Mary Jane

What's the point of trying to dream anymore

I hear you're losing weight again Mary Jane

Do you ever wonder who you're losing it for

Well it's full speed baby

In the wrong direction

There's a few more bruises

If that's the way

You insist on heading

Please be honest Mary Jane

Are you happy

Please don't censor your tears

the sweet crusader

And you're on your way

You're the last great innocent

And that's why I love you

So take this moment Mary Jane and be selfish

Worry not about the cars that go by

All that matters Mary Jane is your freedom

Keep warm my dear, keep dry

Tell me

Tell me

What's the matter Mary Jane...

og..

..BADABOOM.. der har Silje 4-dagers pass til Norwegian Wood.

Pass deg Neil Young, nå kommer jeg og tar deg..

my heart

Jeg måtte bare stjele og poste dette bildet. My girls <3

ingen over, ingen ved siden.

Lyset i salen er slukket, en spotlight briljerer ensomt. De små lysene bak sceneteppet blinker som stjerner. En enslig stol til en enslig mann midt på scenen. Den lille mannen med den enorme stemmen og med teknikken ingen har maken.

Han rusler inn på scenen. Denne verdensstjernen, dette idolet, denne inspirasjonen. Sliten t-skjorte og olabukse som antagelig var den nyeste modellen på begynnelsen av 90-tallet. Det slår meg igjen hvor liten og ubetydelig han ser ut. Denne lille mannen, maks 170 og nesten ingen kilo. En stor, liten mann med publikum i sin hule hånd, fulle av ærefrykt og beundring.

Han setter seg, knytter håret og den første tonen kiler publikum. Det umulige er gjort mulig, igjen, i strupen til denne lille mannen med dreads. Publikum gisper, dunker borti sidemannen og nikker imponert. Det er virkelig han.

Drive, Over the Rainbow. Ave Maria. “Ill do the Bach-part and you can do the Gounod-part.” Søkende, prøvende.

Ydmyk, smilende, leende. Han leker med følelsene, tonene og musikken som om det skulle være den enkleste ting i verden.

Han avslutter med Blackbird. Igjen. Stålkontroll. Varsomt. Ekte. Vakkert og imponerende.Applausen er øredøvende, og han fortjener den. Virkelig.

ohh..

Tirsdag, Herr Nilsen, sommerfugler, Pål Angelskår

som en jeg kjenner ville sagt; magisk.

ajaj. russ!

jeg kan nesten ikke få sagt hvor glad jeg er for at jeg IKKE er russ i år.

17 dager med fyll og fanteri, 17 dager med baksmeller, tomme lommer og burgere. 17 vonde morgener og altfor mange grusomme skoledager.
Jeg tok'n helt ut. Jeg skal ha den. Bil, treff og hele pakka.. 17 dager i svime som ble avsluttet med to døgn med søvn 18 og 19 mai.

17 dager med latter og vennskap. Grilling på engangsgrill. Oppvåkning hulter til bulter med mennesker du er glad i. Nye bekjente og nye venner. Sene sommerkvelder og gressplener. Utallige runder i russebil med tuta på full pupp. Statoilburgere.. ahh.. statoilburgere.. Latterkramper over flaue episoder, og kanskje noen sipperunder over ting man ville ha gjort opp igjen litt annerledes. Frysing etter vårbad i Kåja og klapping på skulderen fordi vi var tøffe som turte. Stjeling av klærne til de idiotene som løp nedregata. Evigmange doturer på Statoil.


...om misunnelsen tar overhånd kan jeg bare titte ut. Ut på russen som er på vei hjem fra russetreff og er skremmende like utvaska sokker.