Jeg har mista den litt..

Jeg har mista den litt.. den vakre, fantastiske deilige julefølelsen! Dere som kjenner meg vet at for meg er det en tragedie og kan kun sammenlignes med ting som har blitt skrevet ned i verdenshistorien som katastrofer.. Dog på et mer personlig plan.. Jeg skal ikke si at det er like tragisk som 2.verdenskrig, eller hungersnød i Russland, for så selvopptatt er jeg heldigvis ikke. Men det er grusomt. Og kaldt.

Jeg våknet i dag og kjente etter, som jeg alltid gjør. Hvor hodet mitt er hen, hvordan kroppen min fungerer, og nå for tiden om knærne mine har tenkt å være venn med meg i dag, og etter å ha krysset meg gjennom min vanlige liste med kjenne-etter-punkter kom jeg fram til at noe manglet. Den stemningen jeg jobber så hardt for hvert år. Den som sitter spikret fra 1.desember og som jeg i fortvilelse må legge fra meg litt utpå nyåret. Den er ikke der! Jeg har mista den!

Jeg har ingen sommerfugler, ingen "Engler daler ned i skjul" festa på hjernebarken. Jeg spiser klementiner for harde livet og synger julesanger nesten hver dag. Men det setter seg ikke! Er det ikke plass til mer inni meg nå? Er det for mye gørr ellers?

Det bekymrer meg litt,  jeg må innrømme det. Jula er min tid. Min pause. Og siden følelsen mangler, er jeg redd for at pausa blir ikke-eksisterende også. Jeg finner ingen glede i å pakke inn pakker denne julen. Jeg sender ikke meldinger for å tvinge fram hint om hva som er under gavepapiret på pakkene mine heller. Jeg orker ikke bry meg om hvor Erik skal være hen julekvelden i år, selv om jeg håper han skal være sammen med meg, og jeg kommer ikke til å insistere på at vi baker negerboller, selv om det har vært tradisjon siden jeg ble født.

Det er som når jeg bakte pepperkaker for noen uker siden. Jeg brente meg, og det har kommet en litt småekkel skorpe på såret. Jeg er litt sånn. Kanskje jeg bare må få skrapet av denne skorpa først? Eller kanskje jeg må vente helt til det har kommet ny hud før julestemningen kommer? Jeg kjenner den hvertfall ikke ennå, og jeg savner den...

you might strike the right chord in me

De sju lyskasterne reflekteres i de himmelblå akryltrommene og jeg kjenner jeg er lykkelig.
Ikke bare litt, men sånn en leser om i bøker og ser på film. En sånn lykkelig som blir satt musikk til på film. Pål Angelskår og Minor Majority gjør det for meg. They just stroke the right chord in me.

Jørn danser i et eneste stort glis, Henrik er tankefull der han svinger fra side til side. Ølglassene i hånda der de speider mot scena og gutta i tåkestriper.  Rett til høyre for meg sender ei jente i grå strikkekjole melding til kjæresten sin. Kanskje hun sier at han skulle vært der. At hun savner han, og at hun gleder seg til neste gang de skal på konsert. Sammen. Jeg tenker at hun går glipp av noe . En tone, et øyeblikk. Noen få magiske sekunder.

Det å være på konsert er en solidær, men ensom opplevelse. Vi er sammen, vi er mange hundre, men vi er èn og èn. Jenta i strikkekjolen, Henrik med begeistringen innenpå, Jørn som klapper, danser og ler, og jeg som står her og kjenner at jeg er lykkelig.

(Foto: Terje Dokken for Puls.no)

The music in me..

Jeg skulle ønske jeg alltid følte meg like levende. At jeg alltid var like stolt, klar og ekte. At jeg alltid var like sikker på meg selv. At jeg av og til tenkte like lite og følte like mye...

..som når jeg synger første tonen i en sang jeg elsker.

I'ts coming on christmas

Nå er det snart jul igjen og jeg er totalt ute av balanse!  Jeg griner, og jeg ler. Jeg danser og skriker på snø, for så å surve for at den har kommet like etterpå.  Likevel gleder jeg meg som en unge hvert eneste år til å gå gjennom denne totale forandringen fra et normalt stabilt menneske til en blanding av et lykketroll på speed, og en dame i overgangsalderen. oooh! i can feel it coming.

snø, engler og nisser. julepapir og sprengt budsjett før jeg i det hele tatt har kommet halvveis. Jeg ELSKER det! Men det er også alltid ett eller annet sårt over denne plutselig intense gleden som alle på død og liv skal ikle seg.

It's coming on Christmas. they're cutting down trees. They're putting up raindeers and singing songs of joy and peace..

Oh, I wish I had a river I could skate away on..

Jeg er ganske sikker på at det ikke bare er jeg og Joni som føler det slik av og til. Alt blir så forsterka av jula. Alle følelser. Alt en har, og alt en ikke har. Lengsel. Ensomhet. Glede. Sorg. Om det er jeg som er ekstra mottagelig, eller om det blir ekstra masse av alt rundt disse tider, aner jeg ikke.. Steinene i magen blir større, hullene i hjertet blir videre og de som ikke er her fyller tankene mine. Samtidig er snøen vakker, smilene lyser og alt det røde varmer de frosne beina mine.

Jeg vet at for meg er ikke jula alle pakkene og alle pengene som skal brukes opp. Byttelapper og gavekort. For meg er jula, klisjeaktig nok, gløgg og god tid. Juletre og kortspill. Fyring i ovnen og ullsokker. Famile. Kanskje spesielt det siste.

Jeg gleder meg hvert eneste år. Til jul. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor. Hva det er med disse datoene som får meg til å tilte og svaie litt mer enn jeg ellers gjør. Men jeg vet at julenissene er på plass i magen der de ligger og rugger på kampesteinene, og de røde silkebåndene er på vet for å knyte sløyfer på hullene i hjertet mitt.

Descartes var ikke dum, men det er ikke jeg heller.. så med min egen vri..

Jeg føler, altså er jeg. Spesielt i jula.