Ikke bare litt, men sånn en leser om i bøker og ser på film. En sånn lykkelig som blir satt musikk til på film. Pål Angelskår og Minor Majority gjør det for meg. They just stroke the right chord in me.
Jørn danser i et eneste stort glis, Henrik er tankefull der han svinger fra side til side. Ølglassene i hånda der de speider mot scena og gutta i tåkestriper. Rett til høyre for meg sender ei jente i grå strikkekjole melding til kjæresten sin. Kanskje hun sier at han skulle vært der. At hun savner han, og at hun gleder seg til neste gang de skal på konsert. Sammen. Jeg tenker at hun går glipp av noe . En tone, et øyeblikk. Noen få magiske sekunder.
Det å være på konsert er en solidær, men ensom opplevelse. Vi er sammen, vi er mange hundre, men vi er èn og èn. Jenta i strikkekjolen, Henrik med begeistringen innenpå, Jørn som klapper, danser og ler, og jeg som står her og kjenner at jeg er lykkelig.
(Foto: Terje Dokken for Puls.no)
2 kommentarer:
Jo da. Skjønner tegninga. Likevel. Hvor har det blitt av den enslige artisten med sin kassegitar?
pappa.. Pål Angelskår var i et øyeblikk den enslige artisten med sin kassegitar..;) og det var vakkert:)
Legg inn en kommentar