tid for mannen med hvit frakk, igjen..

den har sneket seg fram igjen. denne jævla angsten.

jeg skal til legen i morra, og er igjen livredd for at han ikke skal tro på meg. at han ikke skal skjønne at jeg fortsatt er syk. at det ikke har skjedd noe mirakel siden sist. på mange måter har jeg faktisk blitt verre, selv om jeg synes jeg takler det bedre nå enn jeg gjorde før. uansett må han stole på meg. stole på at det jeg forteller han ikke kommer fra "late-Silje" men fra "syke-Silje". hadde han enda visst hvor mye makt han har..

denne mannen i hvit legefrakk bestemmer i bunn og grunn fremtiden min. hvordan jeg skal leve framover. hvordan jeg skal takle dette. det å ha en diagnose som hver dag blir møtt med skepsis. det er helt utrolig at det kan være sånn, med tanke på hvor mange mennesker her i verden som kjemper mot akkurat dette. M.E. mot smertene, mot følelsen av tomhet, mot hjelpesløsheten, mot å gi opp.

han sier selv han ikke har peiling, og det er i grunnen helt greit. jeg har ikke det jeg heller. det at han ikke har peiling er vel bedre enn at han ikke tror.

wish me luck