mandag 19. oktober 2009

oki da, så er jeg vel kanskje litt fjortis likevel..

Jeg får lov til å være en del av deg, og det gjør meg så glad, så stolt. Men nå, når du ikke er her gjør det også savnet mye sterkere. Savnet etter deg. Det prøver febrilsk å fylle din plass. Jeg vil ikke ha det fylt. Jeg vil at det skal være tomt. Jeg vil at det skal være ledig, slik at du kan fylle det når du kommer tilbake. Tilbake til meg.

Du stryker meg over håret. Sier jeg er verdens nydeligste. Det er vakkert. Vi er vakre, her vi sitter på sengekanten som to fjortiser i en chickflick. Det er nesten patetisk hvor klisjefylte vi er.Jeg har hendene i fanget, du fanger den ene og klemmer. Jeg klemmer igjen. Ute blinker en gatelykt. Den gjør seg klar for nattens jobb. Kanskje blinker den i bekreftelse, for å fortelle at den liker det den ser. Vi varmer det harde metallet og lader opp lysstrålene som skal følge folk hjem gjennom natten. De siste strålene av dagens solskinn slikker knærne mine. Men det er helt greit at sola blir borte i kveld, for om det blir kaldt kan du varme meg.

Varme, hender, spenning, trygghet, kjærtegn.

Alt er rødt, rødt med litt blått i. Jeg lærte på skolen at det er lilla, men en så stor klisje er vi heldigvis ikke.

2 kommentarer:

Henrik sa...

Nydelig.
Skulle ønske jeg hadde skrevet det.
Fine høstfarger også!

Unknown sa...

Ble nesten fjortiss selv bare av å lese det..! ;)