vi vs gutta og you get what you deserve.

kan man bli utsulta på fysisk nærhet?

jeg tror det. jeg tror til og med at det kan bli sååå ille at man kan dø av det. jeg mener, småbarn kan jo det. som voksen kan man vel kanskje ikke kalle det like basic som mat, drikke og luft, men jeg frykter at det ikke er så langt unna. kanskje ikke dø som direkte grunn av det, men inndirekte. nærhet er nødvendig. vi jenter skal vel kanskje ikke se oss enige i en slik påstand. vi skal vel helst være litt flyktige, vare, sarte skapninger uten behov hverken for det ene eller det andre. men hvem sier nærhet ikke kan være nettopp det? jeg tror det bildet på jenter/kvinner er i forandring, i utvikling. kanskje har vi begynt å stå på vårt? kanskje har vi begynt å snakke høyt om hvem vi er, hva vi føler og hva vi tenker. men så lenge vi fortsatt blir sett på som horer, luremus og whatnot..vel, jeg vet ikke. det tar nok noen år... bare vi kan snu hodene på de som sitter fast på 50-60tallet. eller i 2008 for den saks skyld. bare vi kan slå neven i bordet.


jeg har forresten tenkt en del på videregående den siste tiden, og det irriterer meg bare mer og mer at jeg ikke snakka høyt til de jentene som visstnok var venninnene mine. helt til vi var ferdige på skolen, og de endelig turde å vise hvem de var. sende frekke meldinger, le høyt i kroker. de sitter igjen. innerst. og jeg håper de har det kjipt. jeg skulle ønske jeg var et bedre menneske, at jeg var så voksen at jeg kunne heve meg over slikt. men nei, de har ødelagt noe jeg ikke får fiksa opp igjen, og jeg ønsker de minimalt godt. sånn er det. de tror jeg har tilgitt dem, men det har jeg ikke. jeg kommer aldri til å gjøre dem noe, hverken verbalt eller fysisk, men jeg kommer heller aldri til å gjøre dem noe godt. jeg kommer isteden til å le når jeg hører ting har skjedd, eller verden deres ikke er så perfekt som de trodde den var. at ikke de er så perfekte som de trodde de var. man skal først feie for sin egen dør.