Bestemamma.

Det lukter søtt. Søtt og emment. Gardinene er trekt for, og en enkel stripe av dagslys kjemper seg gjennom. Midt i rommet ligger bestemamma. Min bestemamma. Bestemamma med alveørene.

Hver minste lyd er for høy. Og spiss. Og den skjærer i ryggmargen og kaster ekko mellom veggene. Det suser i oksygentanken og lyset over vasken skriker skjærende gult. Jeg ser meg over skulderen ved hver bevegelse, og alle rom er enten for store eller for små, alle berøringer gode, men også forferdelig vonde. Jeg holder pusten.

Den smilende bestemammaen har blitt et skall med en bitte liten sjel inni. Hun titter ut med mørke, såre øyne og ser på alt og ingenting. Hun vet. Jeg var først sikker på at hun alt var borte, men hun er der, langt der inne. Og hun sørger hun også, akkurat som oss. Hver bevegelse, hver fot som flyttes, er et kjærkomment tegn på det livet vi er i ferd med å miste. Min bestemamma. Bestemamma med de små hendene.

Hendene med den svarte flekken, det bustete håret, den hule munnen, det mørke draget over øynene.
Jeg har bedd, jeg har grått, jeg har vært sint og jeg har kjefta. Det hjelper ikke. Selv bestemammaer har lov til å bli slitne, slik min er nå. Min bestemamma.