Surveinnlegg

Hodet mitt i dag er like rotete som innlegget i natt. Som Mina advarte om før jeg så dokumentaren, det var kanskje ikke veldig lurt å se den. De sier kunnskap er makt, men halv kunnskap forvirrer og gjør meg redd. Jeg vet at jeg kan være virkelig syk, men jeg vet ikke om jeg er det.

Jeg ble skikkelig deppa og trist, og mangelen på søvn i natt har gjort meg sippete og teit. Det er lenge siden jeg har kommet med et direkte surveinnlegg her på bloggen nå, men nå synes jeg det er på tide. Jeg har da vel lov til å surve litt av og til?

Jeg har sagt det før; hva er det med denne jula og advent som får alt til å virke så ufattelig stort og hardt og mjukt? Hvorfor blir alle dumme ting så store som elefanter og fine ting enda større? Er det slik at vi har en viss kvote med følelser hvert år og så når desember kommer må vi forte oss å bruke opp restene av overskuddslageret slik at vi kommer på null igjen til 1.januar?

På torsdag skal bestemor inn på sykehuset og få målt lungekapasiteten sin. De skal ut ifra det bestemme om hun skal få operere bort hele lunga, om de skal ta deler av den, eller om de ikke har noe å gjøre. Hun har kols og antagelig lungekreft. Jeg er ikke klar.

Om jeg bruker fornuften så vet jeg at jo mer forskere og leger vet og lærer om ME, jo større sjanser er det for at jeg blir frisk. Jeg vet også at om de finner ut at ME-pasienter har dette retroviruset popper det ikke opp i systemet mitt så fort legene kommer på ideen, det har i så fall vært der hele tiden. Jeg blir ikke sykere av at de finner ut hva som er galt med meg uansett hvor skumle diagnosene nødvendigvis måtte bli.

Jeg vet også at bestemor er ei knakende tøff dame som har knekt kreft og ulumskheter før. Kreft er ikke lenger en dødsdom og det eneste jeg kan gjøre fra eller til er å være glad i henne.

I kveld skal jeg på håndballkamp igjen, men mine foreldre. Jeg skal prøve å rope og skrike ut all gørra inn i meg. Det er mye bedre enn å ta det ut på noen andre. Om jeg får ut alt i kveld vil jeg i verste fall bli kalt en overivrig supporter, og det kan jeg tross alt leve med.