Stop this train

Hun beveger leppene sine mens hun leser. Hun lar den brune trykkblyanten saumfare linjenes ytterkanter og de store, brune øynene danser mellom dem.

Den svarte eyelineren ligger som svarte, tykke skyer der de ligger og tynger øyelokkene. De pleier  å sitte på jenter som er sløvere i blikket enn henne, og vanligvis ville jeg overøst med sympati, men ikke henne.

Hun er ingen naturlig skjønnhet, som mamma og generelt damene på 50+ kaller det, men hun har ett eller annet. Dette "noe" som alle skriver om, drømmer om og jakter på. Dette "noe" som skildres i bøker på en slik måte at det kan framtvinge brekningstendenser, og får meg til å mistenke at det egentlig ikke eksisterer noe "noe". Jeg tipper hun ser gudommelig ut med et glass rødvin og en sigarett med leppestiftmerker. Hun har klokke, med brun skinnreim på venstrearmen. Og hun bruker den, trass i at mobiltelefonen er godt plantet i samme hånd. Ah, for ei dame.

Hun har byttet ut trykkblyanten med pekefingeren nå, og i det lyset i togvognen blir svakere kommer ansiktet stadig nærmere boksidene.

Håret hennes er flokete og trukket bakover med hårnåler. Jeg innbiller meg at hun har lekt med det og tvinnet det mellom fingrene mens hun bet på trykkblyanten og leste i den blå boka bak en pult på lesesalen.
Og så noterer hun flittig, selv om jeg tror hun heller ville ha ledd som en mann og slått hendene i bordet på en brun pub et sted. Mens kvinnene rundt henne misunte og mennene begjærte henne.

I fanget under den store, blå boken som inneholder svarene på alle verdens mysterier, ligger en saueskinnsfrakk. En slik jeg kasta i fjor etter at den hadde samla støv i skapet mitt i utallige sesonger. Jeg har registrert at den har blitt moderne igjen. Jeg blir så skuffa om dette er enda ei av disse jentene som liksom tilfeldig kaster på seg noe fra klesskapet om morgenen, eller, som vil gi meg inntrykket av at de har det selv om de egentlig har brukt timer på å se passe chic ut. Den rett UFF-looken. Jeg håper hun har arvet frakken og bruker den fordi den er varm, ikke fordi den er in.

Å herregud, hun markerer stoppestedet sitt i boka med en gul post-it!

I går møtte jeg ei jente på Oslo S. Hun gikk med armene i kors og blikket slått ned i gulvet, og i ansiktet hadde hun et smil som om hun bar hemmeligheten om det gode liv inne i seg.
Hun står i sterk kontrast til damen som sto dobbelt og lot dag være dag og høst være høst i undergangen ned mot spor 11 i dag.

Og imens synger John Mayer "Don´t stop this train"

Jenta reiser seg. Hun har grønn, blomstrete kjole. Selvfølgelig har hun det.  Hun ser på sidemannen og ler.

Vakkert.