I love/hate food

Jeg har forbrenning som en elefant. Løgn 1.
Jeg spiser jo masse hele tiden. Løgn 2.
Jeg er ikke bekymra. Løgn 3.


Jeg har alltid vært opptatt av mat, og vi har hatt et kompleks og stormfullt forhold, type elsk-hat. Jeg elsker mat, men jeg hater å spise det. Og jeg hater hvordan det kjennes ut å være skikkelig mett, og jeg hater hvordan det kjennes ut å være skikkelig sulten. Derfor har jeg slutta med det. Hvertfall med sulten-delen. Jeg kjenner det ikke lenger. Aldri.

Det har vært sånn siden jeg var liten egentlig. Jeg har spist det jeg har måttet, og det er det. Jeg tenker på det ca masse i døgnet og det har alltid vært et tema. Jeg har blitt mast på og mobba, og jeg har hatet dem. Jeg har sagt til meg selv at jeg aldri har hatt problemer med mat. Jeg liker jo mat. Jeg liker bare ikke å spise det.

Før har det egentlig ikke vært noe problem. Jeg har gått lange perioder hvor jeg har spist minimalt, for så å plutselig få perioder med helt enorm appetitt hvor jeg har spist som en voksen mann. Fråtsa, klappa meg på magen og hatt konstante cravings. Dermed har jeg unngått å gå altfor mye ned i vekt. Jeg har vært en jo-jo, men det har funka. Hvertfall ok.  Nå har jeg ufrivillig slutta med fråtseperiodene, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Om jeg skal gi faen og si at de kommer igjen, eller om jeg skal begynne å tvangsfôre meg selv. Det sistnevnte sitter ekstremt langt inne kjenner jeg.

Nei da, jeg er ikke farlig tynn. Enda. Vekta viser 46 kg. Det er ikke kritisk. Men det som er kritisk er at når jeg har pleid å være så langt nede kommer jeg meg alltid opp på 50 igjen etter et par uker. Nå tror jeg kanskje ikke at jeg gjør det.

Og grunnen til at jeg er bekymra er at jeg trenger spekklaget mitt for at kroppen min skal funke. Jeg og M.E´n min blir så altfor synlig og vond og stikkete når jeg er beinete.

Så da lurer jeg på. Finnes det noen lure tips? Noen som har no lurt å dele? Jeg vil ha tilbake puppene mine, for pokker!