mandag 12. juli 2010

my heart, pt 1

Christine, fra verdens beste blogg, har skrevet mye om Roskilde i det siste. Hun blir lykkelig, hel og bekymringsfri av å være der. Jeg mistenker henne for å ha funnet sitt happy place, og det er nydelig. 

Jeg har også funnet igjen litt av my happy place i helga. Deler av det. Og det er godt. Å kjenne at jeg blir venn med meg selv igjen. Bekymringsløst og lett. Jeg er på vei dit hvertfall. Og det er godt. 

As weak as I am, I´m proud of the fact that I´m worse than I seem.

Hun sier det så fint. Ani. Man må bestemme seg for hvem man lever for. Om man gjør det for seg selv, eller for noen andre. Det er verdt en kamp i seg selv. Det å innse at man må gjøre seg selv lykkelig først. Og det finnes neppe kamper med flere falne enn akkurat de. And I say fight, fight, fight at all cause. 
Jeg er i den nå, og har mistet nesten samtlige kroppsdeler allerede. Heldigvis er har jeg de som lapper meg sammen. Som syr og stopper iherdig. I tillegg kan Ben & Jerrys eller popcorn heale nesten hva som helst, så lenge det spises i store nok mengder. Her nytter det ikke å tenke på linjene. 

I tightened my belt around my hips
where your hands were missing
and stepped out into the cold
collar high
under the slate grey sky
the air was smoking and the streets were dry
and I wasn't joking when I said
Goodbye

Det skal ikke være lett å si farvel til noen. Er det det har det ikke vært riktig i utgangspunktet. Og det kan ha vært riktig selv om det ikke er riktig for alltid. Man bygger seg opp og river seg ned, fletter følelser, bånd og opplevelser inn i hverandre. Som strømmer av kliss-klass og tynne fioliner som aldri blir like vakre som det vakreste du vet selv om du gjerne vil. I ettertid når sirupen har rent av og man ser den ru overflaten som den der er, skakker man på hodet og smiler eller gråter, alt ettersom hvordan man ble satt igjen. Og det er en myte at det er verst å bli dumpa. Det er ikke noe gøy å være gledesdreperen, drømmedreperen eller livsdreperen. Da er det ingen annen å være sint på enn seg selv. Og spørsmålene begge har har ingen svar annet enn kaosihodettankeroghjerterifrostrøykfølelser.

My little pink heart is on its little brown raft floating out to sea.

Man griner fordi det skal være slik om man ikke griner nok, og griner man for masse er det i overkant. Det er altfor mange fasitsvar og meninger om hvordan ting skal være. Livet, kjærligheten og ikke minst kjærlighetssorg. Jeg driter i hvor mange nitriste statusoppdateringer du graver opp for å såre meg, eller hvertfall for å treffe meg på en eller annen måte. Du ser ut til å tro at det er bare én som har mistet noe. Men det er ikke det. Vi er mange som mister hver eneste dag og selv om det er hardt og brutalt tråkker vi oss videre mens vi slikker våre sår om kapp med kjærligheter på pinner, is og engangstilfeller. 

I'm singing now because my tear ducts are too tired
and my brain is disconnected but my heart is wired

Jeg er ikke sint, ikke lei meg, ikke redd, ikke noe. Men jeg skulle ønske jeg var det. 



Fy **** for en roteblogg.



All I need is my leather, 


One t-shirt and two socks, 


I'll keep my hands warm 


In your pockets 


And we can use the engine block, 


And we'll ride out to California 


With my arms around your chest, 


And I'll pretend that this is real

2 kommentarer:

Stargazer sa...

Jeg ser at kommentaren min her ikke har blitt lagret, så da prøver jeg å gjengi den etter hukommelsen, så godt det går.

Ahem.

Det er ikke lett å være den som må "jage vekk" noen andre, å være en hjerteknuser eller livsdreper. Man vet liksom aldri hva utfallet blir, og å faktisk med overlegg gjøre en handling man vet sårer andre er brutalt. Mer enn å oppdage at man har gjort en handling som man ikke vet at har såret noen.

Noen ganger skulle jeg ønske det var vinter, selv om sommeren, slik at man tidvis kan leve opp til imaget av den tragiske film noir-helten/heltinnen som vandrer alene gatelangs, med kragen på trenchcoaten trukket godt opp over ørene. Gjennom snødrivet i dype tanker, og med et grimt uttrykk i ansiktet.

For man føler seg virkelig sånn når man blir nødt til å lukke porten i den her muren som en har rundt livet sitt.

Men Silje Pilje Vanilje, du er bra, og det er med hånden på hjertet jeg sier at det finnes ikke en kjeft av oss som har vært der sjøl som klandrer deg. Sånn er det bare i blant! Noen ganger er man bare nødt til å, skal en si, pisse i motvind for å vaske ansiktet? :P

Lev livet på din måte og finn det du leiter etter før du begynner å la andre være med på moroa ;)

Og så lar du meg få vite om det om du finner ditt happy place. :-)

Gla i'ræ!

Den gamle sa...

Livet er ikke for pyser. Prøv det den som vil.