torsdag 6. mai 2010

Jeg er ei grå mus

Im a weirdo. How do you contribute?

Hva er greia? Hvorfor MÅ man på død og liv være så himla spesiell og unik hele tiden?

Jeg er kanskje den eneste i hele verden som er perfectly happy med å være helt ordinær. Jeg skiller meg ikke spesielt ut på noen som helst måte, gjør ingen forsøk på å stikke meg ut av mengden og er fornøyd med det. Jeg leser de bøkene jeg leser fordi jeg liker dem, ser på de filmene jeg ser på fordi jeg synes de er festlige, underholdende eller morsomme på en eller annen måte. Jeg går i de klærne jeg vil, gjerne fordi jeg har sett andre bruke dem først. Jeg digger kjedebutikker fordi de er billige og fordi jeg da finner ting jeg har syntes har vært fint på andre. Jeg ser helt prikk lik ut som 60 prosent av de på min alder. Eneste måten jeg kanskje skiller meg bittelitt ut på er musikken. Og det er neiggu ikke med vilje. Jeg vil ikke like jazz, det bare er slik.

Da jeg gikk på videregående gikk jeg musikk. Jeg bodde på hybel og det første året sleit jeg fryktelig med å finne ut hvor rar jeg egentlig skulle være. På musikklinja skal man jo helst se totalt på trynet ut. Man skal være sløv, le av forferdelig teite vitser, høre bare på rare pipelyder og se ut som om man har bada i en uff-konteiner da man kledde på seg om morgenen. Og jeg passa ikke inn der. Jeg var og er for streight. Og det skulle være så åpent for alle, og så inkluderende at det skulle ikke ligne grisen. Det var bare det at om du ikke var "spesiell" på noen som helst måte gjaldt ikke det. Man var bare oki om man var helt totalt ute av verdenen ellers.

Og slik føler jeg at det er i visse krester ellers også. Gud bedre deg om du skulle komme til å si at du hører på hitliste-musikk i en samling jazzelskere. I visse miljøer kan du ikke bli sett levende med en Kappahl-pose, og vi leser da ikke bestselgere, gjør vi vel? Vær litt original a!

Kan det være slik at det har blitt så hipt å være rar at det er vi som ikke er det som er originale?

Jeg lurer av og til på om denne evig søkenen etter å sette spor, bli husket og være unik, seg selv av og til går littebitt langt. Kanskje er det jeg som er lat? Men kan man ikke sette navnet sitt i historiebøkene om man ikke har flagrende gevanter og spesiell musikksmak? Må alt ropes høyt og gestikulerende?

Jeg er vanlig. Plain. Kjedelig. Og stolt av det. Jeg tar en for laget og synes det er skikkelig behagelig. Noen må nemlig være normal også, for at alle dere raringer skal vises.





ph: google

6 kommentarer:

Hilde sa...

Silly, you genius! Jeg digger deg fordetomatte du er en grå mus. Det er ikke klærne som gjør en unik, det er personligheten.
Uansett om du hadde vært kledd som SS-offiser, gått i kjedebutikk-klær eller hulaskjørt uansett årstid, så hadde alle likt deg, for du er kjempebra!

Silje sa...

..hulaskjørt uansett årstid er faktisk en idé;)

Stargazer sa...

Jeg HATER jazz og er stolt av det!

Forferdelig improv-bråk for åndssnobbete jævler som KUN er ute etter å sette seg over alle andre.

Drittsjanger med bært og blopp og tut og pang uten sammenheng og noe som helst slags appellerende faktor. For meg.

Jeg vil helst bare være meg selv, og prøver faktisk å UNNGÅ å bli en av disse sære rare merkelige menneskene som er rare fordi de GÅR INN for å være rare. Det handler ikke om å tørre å være seg selv, det er å spille en rolle som raring fordi man liker oppmerksomhet. Virker det som!

For dem er det å være "normal" å stikke seg ut, slik at man må hige etter å se ut som et lappeteppe som sutter på ett eller anna afrikansk blåseinstrument. Jeg blir sint i trynet!

Henrik sa...

Angela Hayes: I don't think that there's anything worse than being ordinary.

Den gamle sa...

Joda. Jeg husker starten på musikklinjen, da du gikk rundt i gardiner rundt magen for å "passe" inn. Heldigvis endret det seg. Ingen som kjenner deg, ser på deg som "ordinær". Mitt velmente råd til deg er at det finnes et ord som heter nei. Noen ganger må man bruke dette ordet. Dette for å ta hensyn til seg selv. Du MÅ ikke bli med på kino, hvis du ikke har lyst. Du MÅ ikke gå på den konserten hvis du ikke er i form, og du MÅ absolutt ikke alltid ta hensyn til andre før du tar hensyn til deg selv. Så det så

Henrik sa...

Silje, You couldn't be ordinary of you tried