Det blåser ikke ute. Jeg skulle ønske det gjorde det. Det hadde passet til meg nå. Til natta jeg har foran meg. Det blåser inni meg. Masse. Siri ville meldt full orkan og anbefalt at vi holdt oss innendørs.
De sier det så vakkert disse store poetene. Mykle skriver om tvil og redsel for det ukjente i seg selv på en slik måte at suget i magen nikker gjenkjennende. Og han skriver om en kjærlighet til et annet menneske, til et ideal, som får meg til å drømme og smile og gråte. Gjerne alt samtidig. Lengsel.
Saabye Christensen gjør de håpløse oppvekstårene levelige ved å fortelle oss at det er vanskelig for oss alle, og at det er slik det skal være. At jeg er helt normal når jeg skriker og hyler og eksploderer uten å lage en lyd. Selv om jeg er 23, ikke 15. Kim godkjenner til slutt seg selv. Jeg er litt misunnelig.
Halldis gir hverdagslivet den plassen den fortjener. På toppen av pallen. De viktigste små øyeblikkene en ikke legger merke til før de er over. Om viktigheten av å holde døra på gløtt. Hvertfall ikke låse.
Og jeg. Jeg får det ikke ut. Det som bor der innerst inne. Og jeg tenker at det er vel egentlig det slike netter er til. Slike netter som denne. Til å tenke på alt det en ikke får ut. Gjøre natten enda lengre. Til å vri om nøkkelen enda en gang, forsikre seg om at det virkelig er låst. Kjenne tvilen i form av meitemarker grave seg hulrom der inne. Men drømme gjør jeg. Masser av.
Jeg skulle ønske det blåste. Jeg er en sucker for filmtriks.
Tananarivo?
1 kommentar:
Like.
Legg inn en kommentar