mandag 8. februar 2010

Mine lepper. Dine lepper. Våre lepper.

Jeg husker hun kysset meg på kinnet. Der i krysset, den første kvelden. Det var kaldt. Kaldere enn det var hjemme, men så er det nå noe med denne vinden i Oslo. Som sniker og blåser mellom de høye husene og kryper oppunder jakka. 
          Det var bløtt. Og varmt. Leppene hennes var bløte og varme. Kinnet mitt var litt som et vindu helt hvitt av rim som får en varm, vått flekk midt blant iskrystallene. "Ha det da", sa hun, og smilte solskinnsmilet sitt. Jeg var varm hele veien hjem.


To uker. To lange uker til vi skulle møtes igjen. Hun var litt sjenert og sparka i snøkanten. Hun lurte på hva jeg hadde gjort siden sist, om jeg hadde sett noen bra band, eller lest noen bra bøker. Jeg var litt frampå av glasset med vin jeg fikk av han jeg deler leilighet med, og svarte at "Jo da, det har jeg, du skulle ha vært med." Jeg prøver meg med John Travolta-gliset mitt.
Yes. Det traff. Hun smiler, med tennene. Jeg er inne. 


Det er ikke alltid lett å være 18 år og ny i storbyen. Ny i det meste. Ny i alt. Det er hvertfall ikke lett å skulle ta med seg ei jente hjem for første gang. Ei jente som har verdens vakreste smil, mykeste lepper og en tilsynelatende sjenerthet som blir borte etter to øl på puben på hjørnet. Jeg har blitt kysset mange ganger før. Jeg har blitt kysset av mamma, av bestemor, ja, selv av andre jenter, men aldri slik. Som av henne. Og når vi satt der på sengekanten med hendene i fanget turte jeg nesten ikke å se på henne. Jeg snakket om været, og om politikk. Om temaer langt over mitt hodet, og det eneste jeg klarte å tenke på var leppene. De myke leppene. Hennes lepper. Mot mine. Våre lepper. Igjen.


Alt var vakkert. Mine lepper. Dine lepper. Våre lepper. Igjen og igjen. 


De samme leppene sa at vi var glade i hverandre. At vi hadde sommerfugler i magen og maraton i beina. Kjærlighet i hjertet og alle de andre klisjeene. Det var de samme leppene som smilte inn i øret mitt om kveldene og som grådig stjal softisen min de gangene i parken.


Det ble vår og det ble sommer, og høst igjen. Og vi befant oss igjen i det samme krysset. Helt ut av det blå sa hun det: "Jeg tror jeg slår opp, jeg." Som om det skulle være en enkel og grei ting å gjøre her en novemberdag i hovedstadens mest trafikkerte kryss. Det var litt som på film. Når tiden står stille, og kameraene snurrer rundt og rundt hovedpersonen mens bladene leker i vindkastene. Det var sånn det føltes, som om jeg snurret. Hun så ned på skoene sine. Jeg tok et skritt fram. "Hva?" "Jeg vil at vi skal gjøre det slutt". Der var det. De ordene. Pappa fortalte meg engang at det ikke går an å tvinge noen til å være kjæresten din. Jeg hadde forsøkt uten hell med Linnea i 2.klasse. Det endte med at hun begynte å gråte.
         "Ok", svarte jeg. Hun så på støvlene sine. "Ha det da", sa hun, og tok et skritt fra meg. Hun nølte. Så på meg. Eller, ikke på meg. Gjennom meg. Jeg hadde tårer i øynene og knallrøde hender av kulden. Hun kysset meg på kinnet. Igjen. Som den første kvelden. Og det var mykt. Og varmt.

(Dette er mitt forsøk på denne konkurransen:
Blogg-konkurranse av Lypsyl)

8 kommentarer:

Guro sa...

Herregud, så utrolig bra skrevet!

Silje sa...

tusen takk, Guro:)

Jørn sa...

Gratulerer Silje!
Ikke hver dag man vinner en MacBook PRO:)
Sees vi på en indisk restaurant i morgen?

AnnKristin sa...

Flink til å skrive du :) Gratulerer! Og FOR en premie, heldiggrisen!! :p

Den gamle sa...

Det var noe med et eple og stamme. Reidun!!!!! Hvor er du nå????

Thea. sa...

Så flink du er!
Du har virkelig en evne du vet å bruke.

Anonym sa...

skal du bli forfatter eller noe? for du var drit flink til å skrive <3

Silje sa...

tusen takk alle sammen:) det varmer i hjarterota:)