tirsdag 29. september 2009

Til den aller beste jenta i hele verden.

Hun sitter der som den sterkeste jenta i hele verden. Jenta med det røde håret. Jenta som smiler mens hun vipper beina frem og tilbake. Hun har noe hun skulle sagt. Alltid noe lurt på lur. Eller noe veloverveid som kan slå meg ned i bakken av hvor smart og reflektert hun er.

Hun kommer smilende inn døra og lurer på om jeg vil komme opp og spise middag. Hun vet jeg er ensom. Hun kan lukte det og vet akkurat hva som vil hjelpe. God middag, latter og et par timer med pjatt med henne. Hun lytter, tenker og spør. Finner frem til de riktige svarene, de rette spørsmålene. Får meg til å tenke etter, føle meg fram og mene noe. Hun støtter og dytter. Dytter meg fram og opp.

Det røde håret flammer opp mot den kritthvite snøen i bakgrunnen. På tur på skolen, igjen. Vi har forlengst slått oss til ro med at vi mye heller ville vært under dyna, eller under teppet foran tv'n, men alt er lettere når man er to. Når vi er to. Hun har noe hun tenker på i dag. Noe som er vondt. Og hun ber meg om råd. Involverer seg i livet sitt. Spør meg og stoler på de svarene jeg kommer med. Hun er sårbar trass i den tilsynelatende tøffe skikkelsen.
Det er kanskje rart, men jeg er enda mer glad i henne når hun er sånn. Når hun vrenger sjelen sin og tar av seg masken. Når hun er sårbar, åpen og ærlig om seg selv.

Jeg beundrer henne. Hun er den sterkeste, staeste,smarteste jenta jeg har møtt. Hun er åpen, ærlig, sier det hun mener samtidig som hun er evigdyp og tenkende. Hun er myk, leken og morsom. Og gir de aller beste klemmene i hele verden.

Etter jeg møtte deg har livet mitt aldri vært det samme. Du har gitt meg mening, håp og troen på meg selv. Du har vært sint med meg, vært glad med meg, lat med meg og har sparket meg i ræva når jeg har trengt det.


Tusen takk for at du er fantastisk!