tankerot

Det er noe godt med det å gå i en begravelse. I en begravelse hvor kirka er full av mennesker. Det er noe av det jeg liker aller best på landsbygda, det at alle går i begravelser. Alle kjenner alle, og de fleste stiller opp. "Det er bedre å gå i for mange begravelser, enn for få".

Samme året jeg ble født ble min onkel Jon konfirmert. I min familie gjør vi ikke ting halvveis, og selvfølgelig er ikke konfirmasjoner noe unntak. Det skulle bakes, ryddes og ordnes. Men på samme tiden var bestefar hardt rammet av isjias. Han krabbet. Mamma hadde akkurat fått meg, og bestemor var alene med våronn og konfirmasjon. Det er i sånne stunder det er deilig å bo på bygda. Plutselig var jordene fulle med traktorer og det kom så mange kaker levert på døra at de mugna. Bygda og samholdet i sitt ess.

Jeg har akkurat kommet hjem fra begravelsen til min gammelonkel. Enslig ungkar, litt enkel, men med verdens største hjerte. Selv om jeg har kjent han hele livet, kjente jeg han vel egentlig ikke. Jeg visste ikke engang alt om han som ble lest opp i kirka. Jeg har mista sjansen til å bli kjent med et godt og varmt menneske. Kasta bort en enestående mulighet. Jeg ser besteforeldrene mine bli gamle, tilogmed min klippe av en bestefar trengte hjelp til å støtte seg i dag. Jeg må forte meg. Forte meg å bli kjent med dem, si at jeg er glad i dem og la dem bli kjent med meg. Både som besteforeldre og barnebarn, men også som medmennesker. Vi har jo så utrolig dårlig tid.

Det er godt å se at et menneske som Kjell har blitt satt pris på. At hans enkle levemåte har blitt verdsatt i denne ekstremt travle verden. Han elsket naturen og tok vare på sine medmennesker. Han burde settes som et eksempel. Et eksempel på hvordan vi burde behandle hverandre. Åpenhet, god tid, tålmodighet, omsorg, tillit og gavmildhet.

Jeg vil vel tro jeg kjente maks en fjerdedel av de som møtte opp i dag. Men alle visste hvem jeg var. Barnebarn til Marte og Torbjørn Suleng. Lita bygd, stort hjerte. Jeg liker å tro at når de spurte hva jeg drev med og hvordan jeg hadde det var de ærlig interesserte i hva jeg svarte. Ikke kun for sladderens skyld, men også fordi de virkelig brydde seg. I ei bygd tar man vare på hverandre. Vi møter opp i begravelser, baker kaker, pløyer jorder og spør hvordan det går med hverandre -og lytter til svaret.