noen blir vi aldri kvitt. de sitter under huden. alle kjærtegnene har laget brennmerker. alle ordene er lagret. vi tror vi har glemt dem, men av og til, når vi minst venter det, kommer det tilbake og slår oss til jorden med en enorm kraft. En kraft vi ikke husker at minnenes grunnlag hadde.
Han har ikke glemt henne. Hun ser at han ser seg ekstra rundt når de er på konserter han tror hun ville likt. Hun gamle, den forrige. Han senser at hun er der, selv om hun som oftest ikke er det. Kanskje sitter hun fortsatt så fast i han at hun er med i alt han gjør. Fortsatt. Slik hun gjorde når det var de to.
Hun smiler fra pc'n. Han har lagt bilder av henne som skjermsparer. At det skjærer i hjertet hennes, hjertet til den nye,slår han nok ikke. Er hun urettferdig som tenker slik? Den nye kjæresten? Hun som kryper inntil han hver kveld. Det er tross alt hun som får høre på at han sover og som får stjele varme av han om natten. Ikke hun, den gamle. Hadde det vært dem om den gamle ville ha han?Den gamle og han? Hun tror det.
Minnene er sterkere enn virkeligheten og kiler henne i korsryggen. De dunker og vil inn. Hun rister på hodet og de er borte. Hun vet hun har valgt riktig. Vet han?
1 kommentar:
Ah.. Kjenner meg igjen.. fra begge sider av saken.
Og fra begge sider oppleves det som smertefullt.
På den ene siden, frykt for å ikke strekke til, å være like god som den forrige, på den andre, dårlig samvittighet for at man ikke er i stand til å gi tilbake det man får.
Ingen god opplevelse.. Men det skjer dessverre oftere enn man ønsker. Spesielt for oss mennesker som er over gjennomsnittlig uheldige ;P
Legg inn en kommentar