skorper

Jeg glemmer det av og til. Det at jeg ikke er som dere. Og noen ganger merker jeg det ekstra tydelig. Som nå. Nå som dere begynner på skolen igjen eller kaster dere ut i deres kanskje første jobb. Jeg kjenner det og blir misunnelig. Misunnelig på alle mulighetene og alle sjansene. Jeg er til og med misunnelig på alt som kommer til å gå på tryne, som kommer til å gjøre dere triste. På alle slag dere vil få som jeg ikke får.

Jeg er litt sår om dagen. Øm, som etter en runde i ringen. Jeg tror ikke du ser det på meg. Kanskje viker jeg fortere enn vanlig om du forsøker å holde blikket mitt. Det er ikke sånn at jeg mener jeg har det noe verre enn andre, eller at jeg synes enormt synd på meg selv. Jeg er bare sår og enormt sinna. Jeg er sinna på alle som skal noe. Som har planer, noe å gå til. Et eget hjem og en jobb eller skoleplass. Jeg får lyst til å slå, bite og sparke dere alle sammen fordi dere får meg til å føle meg ubetydelig. Liten. Ikke-eksisterende. Jeg er sinna enda jeg vet at det ikke er deres skyld. Ikke min heller for den saks skyld.

Jeg er enda mer sinna på de som ikke gjør en dritt fordi de ikke gidder. De som bare sturer og har hele verden for sine føtter. De som har alle muligheter, men ikke gidder å gjøre noe med dem. De ville jeg likt å slå rett ned. Kanskje sette meg på dem etterpå. Det hadde vært krem.

Jeg har drømmer jeg også. Mange av dem. Men de har blitt mindre dette året. Ikke færre, men mindre omfattende. Da jeg tidligere drømte om lange jordenrundt-reiser helt alene, drømmer jeg nå om en sydentur med noen jeg er glad i. Jeg drømte om å få en slik utdannelse at jeg kunne gjøre hva jeg ville. Jobbe med barn og unge, starte nye prosjekter. Nå vil jeg bare beholde en jobb. En hvilken som helst en. Jeg ønsket meg store vakre hus med hager som bugnet. Nå vil jeg gjerne ha et lite krypinn for meg selv der jeg kan drikke te fra store krus mens noen masserer beina mine. Jeg lengter etter frihet til å velge. Til å være spontan og leke.

Jeg vil tro de overambisiøse drømmene kommer tilbake med tiden. At jeg sakte men sikkert vil føle at jeg fortjener noe ekstraordinært igjen. Imens kan jeg godt være med deg å lese til eksamen om du vil?