i dag.

Jeg har fått roa meg. Endelig. Hvilepulsen holder sakte, men sikkert på å kvikne til liv igjen. Jeg kjenner det på kroppen. Jeg har til og med blitt forkjøla, og i motsetning til de fleste andre tar jeg det som et godt tegn. Jeg blir aldri syk når jeg er stressa og har det kjett. Da jobber kroppen min så på høygir mot alt og alle at ingenting trenger igjennom. Nå har jeg hatt tre dager med snørr, feber og sugerørhals, og jeg liker det. Jeg slapper av, jeg puster, føler og lever litt igjen.

NKI har også blitt min venn. Jeg har meldt meg opp på nettstudier. Ex.Phil. Prøve å ta opp igjen noen eksamener jeg ikke klarte når jeg var på mitt dårligste. Kanskje kan jeg en dag studere fulltid igjen, og da hadde studielån vært kjekt.

Som du skjønner har jeg det fint om dagen. Jeg har mennesker som virkelig støtter meg og lar meg være som jeg er. Som backer opp, tvinger i meg frokost og stryker meg på ryggen. Som sender meg oppmuntringsmeldinger og som viser at de trenger meg tilbake. Som setter krav, men ikke blir altfor skuffa om jeg ikke oppfyller dem. Jeg har mennesker jeg er ekstremt stolt av, som står opp og virkelig prøver å gjøre noe med livssituasjonen sin til tross for at det til tider kan virke tungt. Mennesker som inspirerer meg til å gjøre det samme. Jeg har noen som er glad i meg og som ikke er redd for å si det.

Verden er fin, og dagene blir kaldere. Jeg er et sommermenneske, men jeg tror jeg i år kan like høsten og vinteren også.