onsdag 2. september 2009

om å være glad i noen.

det er deilig det, å være glad i noen. Men det kan også være det tristeste man kan oppleve. Det å være glad i noen. Noen som ikke er glad i deg.



Det er ikke noe nytt. Det har vært sånn fra tidenes morgen. Evolusjonen har gjort oss en bjørnetjeneste, eller en tjeneste. Alt ettersom hvordan man ser det. Vi skal bli født, vokse opp, forelske oss og få barn. Så skal vi dø,forhåpentligvis ikke alene. Så skal våre barn gjenta prosessen. Det er visstnok sånn det skal være. Praktisk, kjekt og greit. Vi forelsker oss for å holde sammen og skape et miljø som barna våre kan vokse trygt opp i. Enkelt og ryddig. Men det de ikke forteller oss er hvor mange ganger vi må gå på snørra før det skjer. Og er vi riktig uheldige får vi aldri fullført vårt livsløp. Vi finner aldri denne berømte "noen". De skulle hvertfall gitt oss en advarsel.

Vi treffer noen og "kabooom", vi sitter i fella. Jeg velger å kalle det en felle. Revesaksa har tatt et godt tak i både hjertet og fornuften, og strammer til stadighet grepet. Vi vet at om vi ikke ligger helt stille er det over og ut, og likevel rykker og rikker vi. Ikke bare rykker og rikker, men av og til danser vi også. Og saksa strammer seg hardere. Av og til knepper saksa over, biter både hjertet og fornuften i deler som det ser umulig ut å sy sammen igjen, og vi blir lagt igjen for å slikke våre sår. MEN av og til, ut av det store intet dukker det opp noen som slår oss like hardt, men som styrker oss. Som ikke gjør det nødvendig å kjøpe mange liter is, drikke seg møkkings helg etter helg, og som ikke knuser alt som er igjen av selvtillit og selvfølelse. Er denne personen "noen"?


Og hvordan vet vi at vi har funnet denne "noen"? Jeg har trodd jeg har gjort det noen ganger, og fått det motbevisst. Det er noe av det jævligste jeg har opplevd noengang, og enda jeg vet at det kan bli slik neste gang også åpner jeg det lille, naive hjertet mitt gang på gang. Tar imot og omfavner denne personen som kanskje, kanskje kan være min "noen".

Det er jo helt fantastisk å være forelsket. Flyte, fly, eller sveve om du vil, gjennom verden som er neddrysset av sukker og karamellstrø. Men vi hører aldri om alt det andre som følger med. Alle "tenk om han ikke liker meg lenger-øyeblikkene" som kan forvandle selv den mest balanserte til et nervevrak. Alle gangene man føler seg underlegen dette fantastiske menneske man har møtt. Kanskje han bare leker med meg? Mener han virkelig det han sier? Liker han meg om jeg ikke drar på besøk til han i kveld? Kanskje jeg ikke skal ringe så ofte? Maser jeg nå? Jeg mener, det kan da ikke være nødvendig at noe som i utgangspunktet er så vakkert som når to mennesker forelsker seg i hverandre, skal være så fryktelig vanskelig???

Og når vi har kommet over den første kneika. Den første usikre perioden da vi er fjortiser om vi så er 50, hva da? Har vi noe fasit? Hvordan vet vi at dette menneske er noe å satse på etter det første blaffet av forelskelse er over?
Er det noen spørsmål vi kan stille? Noen tester vi kan gjennomføre for å sjekke om dette mennesket vi er bunnløst forelsket i er "noen"? Og ville vi i såfall slått oss til ro med svarene?


Kan det være sånn at denne "noen" er litt hva vi gjør han/hun til selv? Kan vi selv bestemme hvordan "noen" skal være, eller er det allerede lagt opp av det store allvitende universet?

Du är en saga för god för att vara sann
det är en saga i sig att vi funnit varann
vi kunde like gärna
aldrig nånsin mötts
eller var vårt möte
redan bestämt långt innan vi fötts

Stiller vi urealistiske krav? Har vi sett for mange av Hollywoods sippefilmer til å slå oss til ro med et vanlig menneske? Eller betyr det at vi ikke er fornøyde bare at vi ikke har funnet denne "noen" enda?

Jeg aner ikke, jeg leter. Og av og til tror jeg kanskje at jeg har funnet min " noen". Hvem vet, kanskje har jeg det.

Jag vill inte förklara mig
vill inte stå upp för mina ideal,
inte heller försvara mig
vill varken vara svår eller hal.
så vad vill jag då
det är enkelt att förstå
jag vill bara sitta här med benen i kors.
och varför vill jag det
det är inte svårt att se
för att du sitter bredvid förstås

-allison

5 kommentarer:

Ulven sa...

Jeg håper du finner en som gjør deg heftig lykkelig!! Det fortjener du, vennen.

Skal ikke være lett. Sjøl heller jeg mot å tro at mitt livs kjærlighet kommer til å bli en bil eller no trommeutstyr eller no sånt... hehe

Som tidligere nevnt: du er best! ;)

Unknown sa...

sv;
riktig riktig, nice =)
(no vet eg jo ikkje om du leste kommentarene som avslørte svaret før eller etter du fant svaret sjøl, men velger å tro du fant det på egen hånd siden det gjør meg mer imponert over deg)

kommer forresten flere sånne framover, blir nok en del enkle i en periode og så kanskje mer obskure :P
Espen HK fra herfra, forresten.

Katrine sa...

Mange gode poeng.. Og så slitsomt som det er da gitt.

Dei siste åra har eg fått ei viss tiltru til skjebne-tankegangen. At veldig mykje av det vi gjer er forhåndsbestemt... Eg trur ikkje eg likar det, men det slår liksom til gang på gang. I så fall er uansett skjebnen ein lumsk faen!

Og samtidig kan man aldri vite, man må berre sjanse og satse på at det går bra når galskapen går for langt...

Stargazer sa...

Kjenner meg så grundig igjen her...

Jeg sliter med alt det der.
Å føle, kanskje bare i noen sekunder, at dette er personen som er min. Og gang på gang få motbevist det.

Ikke av ondskap eller fordi de mener det. Bare fordi.. jeg er så naiv. Jeg er så dum at jeg fortsatt ønsker meg ting. Når jeg egentlig burde fokusere på skole. Eller "viktige ting." Slik samfunnet vil jeg skal gjøre. I stedet for å sitte i en krok og føle meg ensom når sola har gått ned og alle er hjemme og sover.

Glemme følelser og hormoner og ønskedrømmer og fantasier.

Det er det dummeste jeg gjør, og enda sitter det der, gang på gang.

"Liker hun meg?" og "Hun er glad i meg, kan det bli noe mer?" "Hvorfor svarer hun ikke på meldingene mine, er jeg for pågående?" "Jeg skulle ønske jeg var noen andre."

Hver gang man ligger ensom i senga.
Når jeg ser filmer og serier med den jævla klisjéen om evig kjærlighet.
Eller når jeg leser bøker.

At det skal være så innmari vanskelig å føle seg nyttig og brukbar til noe som helst, at all selvfølelse skal skitnes til av noe så tåpelig som disse jævla sporadiske og sårende forelskelsene.

Du siterer svenske sanger, jeg siterer mine;

"Och jag vågar aldrig hålla din hand, vi är inte sånna som i slutet får varann."

Om du har noen tips til å glemme forelskelser tar jeg gjerne imot..

Beklager at det ble et lite trist blogginnlegg i seg selv, men jeg er småfull og trøtt og lei av alt, så håper du tilgir meg. :-)

Silje sa...

Sindre:) du er tilgitt:) min blogg, er din blogg:) håper ting er bedre i dag! om ikke annet kan vi satse på at alt fryses ned når vintern kommer slik at vi får en liten pause fra all galskapen vår:)