gamle dager.

Jeg lengter! Lengter tilbake til den tiden. Egentlig alle tider da jeg var yngre enn jeg er nå. Før jeg fikk all denne ballasten og dette kjedelige voksenpreget. Før jeg visste hva nettbank og lån var for noe. Tilbake til da den største lykken var å få være oppe lenge med de voksne eller få godteri på tirsdager.

Jeg var mindre, men gledene større, dengang knærne mine alltid var oppskrapet og jeg kunne bade hele dagen og aldri bli kald. Verden var enkel og de lyse skogene rundt boligfeltet var evigstore. Jeg var venn med alle, og alle husene i gata var mine hjem. Mine største bekymringer var hvorvidt markjordbærene nedenfor huset var modne og om jeg fikk lov til å fylle den store, oransje balja med vann, -om været (og mamma) tillot det.

Jeg kunne sitte i timesvis på den blå plasthuska og synge "Tyven, tyven" med bestemor. Den standhaftige tinnsoldaten, eller "Tinnstedaten" som jeg valgte å kalle den ble slukt utallige ganger. Grønne epler og nonstop var best i verden. Det og spagetti.

I gata hvor vi bodde vokste det også opp noen litt større gutter. 4-5 år eldre og tøffest av alle. om jeg fikk være sammen med dem, bare for å observere, var alt helt fantastisk. Jeg skjønte lite, og deltok enda mindre, men det var lykken på jord. Og det mest spennende jeg kunne oppleve.

Jeg husker vi røyka strå i skogen ved idrettsplassen og ble ferska av en av min gamle barnevakts sønner. Jeg husker at han ikke sa noe, bare gikk rett forbi. Og jeg husker jeg ble rød på ørene.

Jeg kan huske mitt første kyss som om det var i går. Ved kraftstasjonen nedenfor barneskolen. Jeg kan huske den enorme skuffelsen. "Det kan da vel ikke være meningen det skal være sånn? Så vått?... så ekkelt?"

Jeg husker min første forelskelse og min første hjertesorg, selv om jeg allerede da var så voksen at jeg skjønte det ville gå over. Jeg husker klærne han pleide å gå med, og hvordan han luktet. Navnet mitt på penalet hans og hvordan det etterhvert ble byttet ut med andre navn.

Jeg var den første i klassen som fikk mensen. Grusomt. Helt forferdelig. Absolutt ingenting å feire. Jeg husker mamma fortalte det til Frode, enda hun lovte at hun ikke skulle gjøre det. Han gratulerte meg og jeg ville krympe sammen og dø.

De jævlige idrettsdagene, tvang og skam. Det er aldri gøy å føle seg dårligst, selv om jeg neppe var det i realiteten. Skoleveien var aldri lang nok og dagene var aldri korte nok. Saft på flaske og eple i hånda. De andre hoppa lengre enn meg. Igjen.

Jeg har hatt en fin barndom, en vanlig en. Ingenting for historiebøkene. Jeg fikk bare godteri i helgene og jeg måtte gå med strømpebukse om vinteren. Av og til langt uti mai. "Helt til snøen har smelta borti baksia". Jeg måtte alltid smake på alt på middagsbordet, og måtte alltid spise opp maten min. Jeg fikk aldri brus og måtte gjøre leksene mine før jeg fikk ut og leke. Jeg fikk heller aldri skulke fritidsaktiviteter fordi mamma hadde den oppfattelsen av at når man først var med, fikk man møte opp.

MEN! Jeg fikk nattasang hver kveld. Alle bursdager ble feiret. Jeg fikk så mange klemmer jeg trengte og jeg fikk alltid høre at mamma og pappa var glade i meg. Mamma smurte matpakke hver dag og sjekka at jeg spiste den. Pappa rocka gitarkameratene med oss.

Er det rart jeg lengter tilbake? Til rosa skolesekk og barnetv?