onsdag 17. juni 2009

Norge - Nederland.

Det sies at om folk hadde tatt seg tid til å observere verden rundt seg, hadde ord vært overflødig...


"Magneten", en onsdag. Norge skal spille landskamp mot Nederland. Vi håper på seier, selv om vi vet bedre...


Det klages over dårlig lyd og det jubles for feil lag. Mannen med lua ved inngangen smatter febrilsk på farrisflaska si. Han sitter alene og leser avisen, ensomhet i praksis. Hele baren er full, en stol ved hans bord er ledig, men folk vil heller stå.

En mann kommer inn etter lokalet har blitt nesten fullt. Det er fortsatt noen minutter igjen av kampen, og han speider. Speider etter en vennlig sjel og en tom stol. En tom stol med hans navn på. Han er ikke av typen som bare karrer til seg stol, han spør pent, med dannelse, om stolen er ledig og om han kan sette seg der. Jeg håper det var flere som så det og kanskje skrev seg det bak øret.. Kanskje hadde han ment å se kampen hjemme, og ble ergelig da han oppdaget at kampen ikke gikk på NRK 1. Eller kanskje har han gledet seg til å gå ut på pub og se kampen sammen med resten av klientellet. Kanskje er dette ukens, kanskje månedens høydepunkt.

Han er gammel. Kanskje 70. Han er en av disse som pynter seg når de går utenfor døra. Den mannlige versjonen av damene med lyseblå permanent som doller seg opp med foldeskjørt og kåpe for å gå på butikken en lørdag. Med rødt slips hans kone har knyttet og rødmønstret skjorte. Blå bukser og beige dressjakke. Han har brune, nypussede formosko. Sånne sko med aldersgrense 60.

Jeg tar meg i å lure på hva slags yrke han har, denne mannen med den upåklagelige holdningen og de nypussede skoene. Jeg tipper militær, eller kanskje lærer. De andre er enige. Han krever respekt bare ved å eksistere og jeg ville ikke drømme om å se han i øynene. Samtidig tror jeg han egner seg ypperlig som bestefar. Jeg tror lårene hans passer perfekt til "ride, ride ranke", og at han har en hemmelig skuff i kommoden sin med kamferdrops og små melkesjokolader. Kanskje en tier eller tjuekroning i ny og ned.

Når nasjonalsangen spilles synger han inni seg. Jeg ser han får tårer i øynene og misunner han nasjonalfølelsen. Antagelig klør det i beina og han lengter etter å reise seg. Jeg blir stolt. Av han, denne gamle mannen jeg ikke kjenner.

Han teller møysommelig penger til en øl og konstanterer ved hjelp av sidemannen at ølen enten koster 52 eller 54 kroner, altså har han nok. Sidemannen er en nyforelska 50 åring, med solbrun hud mot hvit genser med knepping i halsen. Han kunne spilt inn i en brille-reklame og drar heftig den lange, mørke luggen bakover med lette bevegelser. Han har med seg et fokuspunkt. Noe annet enn fotballen. Hun er noen år yngre, men likevel godt voksen. Hun har også blitt merket av solen og huden står fint mot de lyse, lette stoffene. Hun er totalt uinteressert i fotballen og har kun øyne for han. Hun titter bort av og til, og smiler for seg selv. De drikker øl,og når de er tomme er han gentleman og henter to nye. Hun har tresko og jeg lurer på om det er på moten igjen.

Den gamle mannen snakker med seg selv. Han nikker, skakker på hodet som om han synes noe var leit, fordømt. Titter rundt seg etter samtalepartnere og veksler et par ord med det voksne paret ved samme bord. Han konstanterer på gammelmannsvis at det regner på fotballbanen, og humrer for seg selv da de takler hverandre så vannet spruter rundt beina på dem. Han blir mer og mer skuffa utover kampen. Beina han har lagt i kors bytter stadig plass og han gnukker utålmodig mot stolen. Han hadde nok håpet på et bedre resultat. Hadde nok ant at det kunne bli sånn, men man håper alltid.

I pausa tar han seg ei røykepause. Han røyker ferdigrøyk og jeg kjenner jeg blir skuffa. Det passer ikke inn i mitt bilde av denne dannede, gamle mannen. Skal han absolutt røyke måtte det være pipe. Eller kanskje rullings. Jeg innbiller meg liksom at det å røyke ferdigrøyk har en øvre aldersgrense på rundt 58. De eldre må bytte. Det kler dem bedre.

Jeg innbiller meg at han kanskje ikke kan rulle sigaretter selv fordi han har smerter i hendene. Jeg håper nesten det.

Hr Skogheim sitter i venstre hjørnet. Han ser på en tv som henger over hodet mitt. Han sitter der sammen med en kamerat som ser akkurat slik ut som menn fra oslo skal gjøre. Litt forfina fyr, med halvlangt, bølgete hår og hvit skjorte.

Tv blir blandet med virkelighet. Hr S. ser kjedelig nok helt vanlig ut, akkurat som alle de andre her inne der han lener seg halvt interessert på armen sin som han støtter på bordkanten. Han sjonglerer en snusboks med den andre. Jeg blir nesten skuffet. jeg er en av de som fortsatt synes det er litt gøy å møte en kjendis. Nå er vel kanskje ikke Hr. Skogheim noen A-kjendis, knapt en G, men jeg synes likevel han kunne opptrått som en, hvordan de nå enn opptrår. Kanskje slentret litt kult bort i baren, smilt et sleskt kjendissmil mens han bestilte en ny runde til han og kompisen. Eller kanskje skulle han bare sittet stille på plassen sin og knipset til seg ølen.

I venstre hjørnet sitter et trist kapittel. Jeg tipper han er forsker. Han skriver artikler i tidsskrifter med opplag på 150 og kan de latinske navnene for alle underartene av et eller annet insekt. Han sitter med armene beskyttende korslagt foran seg og er som et vandrende svart/ hvitt-bilde med skremmende få gråtoner. Han er påklipt grå, lang bollesveis og strikkagenser. Jeg prøver å komme på noen kjente mennesker du kanskje har hørt om som har samme frisyren, men jeg tror ikke det finnes noen. Den er håpløs å beskrive, så jeg tror kanskje jeg gir meg her..


Den gamle mannen reiser seg og går med en gang fløyta blåser spillerne av banen. Han er fortsatt like rakrygget på tross av hans landsmenns manglende kvalitetsspill. Jeg innbiller meg at han skal hjem å fortelle kona hvordan det gikk. Hun skal lytte interessert, sette til stolen hans og servere en kopp kaffe.

3 kommentarer:

Når blir jeg voksen? sa...

Du beskriver utrolig godt, jeg satt i den puben mens jeg leste bloggen din :o)
Eller, det føltes sånn :o)
Stor klem fra Otta

Audrey sa...

... THAT´s what I´m talking about!!!

Den gamle sa...

Hvordan er det mulig å få med seg alt dette på en trang og overfylt pub? Imponerende å få med seg, og imponerende skrevet.