fredag 3. april 2009

du.

hvorfor er det sånn at for å slappe av må du alltid finne noen andre?

Vi sloss om stekespaden. jeg brenner meg, men du klarer på en uforklarlig måte å kysse det bort. Vi lager taco for ørtende gang. Vi har allerede fordelt faste oppgaver; jeg tar meg av kjøttet, og pitabrødene, og du kutter grønnsaker. Du tar deg en øl, jeg foretrekker cola. Jeg er allerede beruset på deg.

hvorfor er det sånn at jeg stadig må be om unnskyldning for hvem jeg er og hva jeg føler?
Du burde vel egentlig satt pris på mine gode sider og oversett de dårlige?

Du ler av meg, sier jeg er rar. At jeg er verdens søteste. Jeg kommer med surveleppa, selv om jeg vet at den kun har magiske krefter på filmlerretet, og du later som den funker. Trøster meg og sier at det kommer til å gå helt fint, vi skal klare det sammen. Eller lager prompelyder mot halsen min med leppene dine og kjærtegner nesa mi. Med ett er jeg uovervinnelig og kan klare alt med deg ved min side.


hvorfor føler jeg at jeg til stadighet trekker det korteste strået?

at jeg og mine meninger uansett er mindre viktige enn dine?
hvem har gjort dette tidligere flotte forholdet til en kamp om hvem som har rett?

du sier du må få lov til å gjøre noe du har lyst til du også.. betyr det at du ikke har lyst til å være sammen med meg? ta en øl, stikke på en konsert, krølle oss sammen på sofaen til en god film.

Overrasket kjenner jeg at hjertet dunker litt fortere når du ser meg i øynene og smiler.
Når jeg spør deg hva du smiler av, humrer du og sier "ingenting". Jeg ser at du titter på meg i øyekroken og det kribler i korsryggen. Vi har tilsynelatende en konkurranse gående om hvem som klarer å gjøre den andre mest fornøyd, men vi bryr oss ikke om hvem som vinner. Vi ler. Vi bytter på å vekke hverandre om natta med stryk og kos, men ingen av oss knurrer likevel av mangel på søvn.

Jeg føler meg såret og tilsidesatt. Jeg sier det til deg, og du kommer deg raskt opp i en forsvarsposisjon Bush ville vært stolt av. "Jeg hadde håpet vi kunne finne på noe sammen", sier jeg, med bæreposene fulle av dine favoritter. Jeg må få lov til å gjøre som jeg vil av og til jeg også sier du og pakker ryggsekken.

3 kommentarer:

Daphne Sofie sa...

Jenta mi... Du skriver så sårt og vondt. Og jeg vil så gjerne at du skal ha det bra. Det er viktig. For du er viktig. Jeg er glad i deg <3

Silje sa...

takk snuppa. av og til hjelper det å bare spy ut alle følelsene sine:)

hAAkon sa...

"I feel a surge of tenderness that she's included me, which dissolves into an irritatin pathetic awareness at how lonely I felt when she ignored me".

Det er sånn. At det beste ikke er best fordi det er så 100% hele tida, men at det blir sterkere på grunn av det som måtte mangle, eller ikke er der akkurat da - før det kommer tilbake og slår deg. Cirka.

Faen så fin blogg.