mandag 30. mars 2009

trehytter, kritt og godteri på tirsdager

eksistensielle spørsmål er vanlig, nesten som snø i januar, men det gjør dem ikke mindre reelle av den grunn. ei heller mindre vanskelige, og altoppslukende.

Ada, don’t talk about reasons why you don’t want to talk about reasons why you don’t wanna talk

Jeg løper stadig borti mennesker jeg ikke kjenner, men som jeg har kjent hele livet. Som jeg bygde trehytte med den gangen vi hadde bare én stige, og sjefsrollen dermed var satt. Den gangen vi snek oss til godteri på en tirsdag og skrekkslagne røyka strå i skogen. Mennesker jeg dengang kunne sverget på at ville være mine beste venner resten av livet. Vi skulle være kongene av gamlehjemmet og fortsatt spise godteri på tirsdager. Drikke cola med gjengen hver fredag, og fortsatt krangle om hvem som skulle ta de første ustø skrittene i trehytta hver gang våren kom.

Vi kranglet, kasta stein og tegna stygge tegninger på fortauet. Du fylte postkassa mi med singel, jeg lagde tusjbomber og ødla din fars morgenavis. Vi satt under verandaen og lurte på hvor lang tid det tok før noen fant oss, og om de ville rekke å bli redde.

Du var der den første gangen jeg drakk meg full og måtte gå lange omveier hjem. Jeg skulle være hjemme til 11, du fikk alltid være ute lenger. Vi tok alltid følge hjem fra skolen, uansett om vi var venner den dagen eller ikke. De dagene jeg kunne løpe forbi de få husene som hadde poppet opp mellom mitt og ditt, var alltid plettfrie og lignet en bremyktreklame. Bare med små innspill av Rakkerungene...

Nå aner jeg ikke engang hva du driver med, hva som fyller dagene dine. Jeg vet veldig godt at du likte å spille dataspill når du var mindre, og at kjøleskapet hjemme hos deg alltid var fylt med cola. Men jeg aner ikke hva du drømmer om nå, nå som tankene antagelig farer lenger enn kveldens Mot i Brøstet - episode. Jeg håper hvertfall for din skyld at de gjør det.

Når jeg møter på en av dere, mine beste venner for livet, er " står til?" alt jeg får klemt ut av meg. Selv om jeg ønsker meg et ærlig svar, forventer jeg det ikke. Vi har en femminutters samtale om ingenting, og så går vi videre. Akkurat som verden hensynsløst gjorde.

8 kommentarer:

Audrey sa...

Wow, for et fantastisk skrevet innlegg...! Litt melankolsk, men veldig bra beskrevet. Det er jo sånn. Elsket avslutningen;

"Akkurat som verden hensynsløst gjorde..."

Sukk...

Silje sa...

takk søta..;)
jeg var nok i det litt melankolske hjørnet når jeg skrev det...;)

Daphne Sofie sa...

Vakreste Siljen... Noe så pent! Du skriver nydelig :)

Silje sa...

ååh;) <3

Henrik Teigøyen sa...

Dette var et kvalitetsinnlegg. Ga meg noe mer. Har følt noe lignende med gamle venner. Jeg stiller selv de samme, kjipe spørsmålene. Hva jobber du med? Hva studerer du? Hvor bor du nå?

Når du våkner midt på natten
C/E F
Husker en gammel venn
C G
Som du vet at du aldri
Am Dm
Vil bli kjent med igjen
C G/H
Da er livet tilstede
F Dm Dm7/C
Og det stirrer på deg

Silje sa...

takk Henrik:)

Spinnvill sa...

Flott innlegg, Silje :)

Silje sa...

Thanks a bunch;)