Jeg er trøtt. Jeg burde sove. Jeg kjenner de altfor raske hjerteslagene dunke i magen og vet at jeg snart må gi opp. Før eller senere må jeg lukke øynene og la alt være overlatt til de andre. Til de som går de stille nattrundene sine utenfor døren hennes. Aller helst ville jeg sittet i en stol ved siden av senga hennes og tittet innstendig på henne til øynene mine hadde gitt opp å protestere.
Jeg vil ikke sove. jeg vil være våken. Jeg vil våke. Jeg vil være den første som hører telefonen om den skulle ringe. Jeg vil være den første til å høre om noen våkner i all hast. Jeg vil være våken.
Jeg vet at det i praksis ikke spiller noen rolle. At jeg faktisk burde sove. At det ikke er godt for noe at jeg ligge våken og lytter og føler og tenker og sorterer. Jeg burde heller sove og være klar for en ny kampdag i morgen.
Jeg vil at det skal gå bra. Det må gå bra. Antagelig er vi en hel familie som nå ligger våkne og ber om det samme. Det må. Gå. Bra.
Vær så snill, la det gå bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar